Totusenogni

Vel, totusenogni er over og totusenogti har startet. (Og, ja, jeg insisterer på å skrive totusenogti med bokstaver, sånn i tillfellet noen der ute hadde mistolket "2010" til tjueti, og jeg snakker tross alt om et årstall her. Og ikke et klokkeslett. Og, ja, jeg innsistere på å innformere dere om noe så opplagt).

I løpet av året har flere fine folk forsvunnet ut av livet mitt, enn de som har kommet inni det. Flere drømmer har fått hjerteinfrakt, amupterte føtter, fantomsmerter og kronisk hikke, enn de som har fått nytt liv. Jeg har blitt eldre - og derav dårligere til å utføre HLR på drømmer. På den lyse siden har jeg blitt bedre til å utføre HLR på menneske-dukker og andre putelignende ting. Selvom regnskapet mitt står på minus sida når det gjelder fine folk, står det på pluss siden når det gjelder materielle ting. Jeg har tre kaffetrakktere (hvorav to produserer fantastisk kaffe, og en produserer en slående gjørmelik kaffe), tre bokhyller, et ukjennt nummer magiske kaffekopper, en rosa radio og en sparefrosk. Og vi vet jo alle hvor mye materielle velstand betyr. Så jeg er pr def lykkelig.

Siden mine fotokunnskaper ligger omtrent på nivå med Bajkalsjøens bunn. Kan jeg ikke gi dere noen bilder av året som har gått, sånn rent bortsett fra språkelig bilder. Dere står derfor fritt til å se for dere en lyserosa hvalross, sittende på et en liten holme i det karibiske hav, der kan se for dere at det er fjære, der kan se for dere at vannet saket stiger og at hvalrossen leser tidevannstabbelene med et forferdet utrykk gjemmt bak bartene. Dere kan se for dere at hvalrossen innerst inne lurer på hvorfor den er fanget i en hvalrosskropp, når den står totalt uten svømmekunnskaper, dere kan også se for dere at hvalrossen lurer fælt på hvordan den havnet på en holme i det karibiske hav - når den ikke kan svømme og i tillegg ikke slipper gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser.


(Aprikos HLR, jeg har ikke diplom i blogg-HLR, ei heller blogg-rehablitering. Jeg har snart gjort meg fortjent til et i palliativ bloggbehandling. Selvom jeg i grunn ganske ofte stusser på om det ikke er livsforlengde behandlig jeg utsetter lunascura for, i så fall bryter jeg et av mine grunnprinsipper og skal tilbringe de tre neste dagene sovende i en kald dusj)

Chepooka

Vi har hatt en "Dødens uke" på skola. Da hadde vi undervisning om pleie av dødende, stell av døde, åndelige behov og Store Spørsmål. Dessuten hadde vi Samtaler Om Døden i Grupper. Da satt vi i fine halvsirkler på harde pinnestoler og fortalte om vårt forhold til Døden. Vi var ærlige, åpne og sårbare og det var godt å få snakket ut. Det var i allefall tanken. Jeg sa egentlig svært lite, så nå tror halve klassa mi at jeg har et traumatisk forhold til døden fordi jeg selv nesten dødde i trappeulykken som drepte min far og min halvbror. Men det er nok best slik.

Jeg har et fint forhold til Døden, det er ikke det. Jeg ser på Døden som en gammel venn jeg. Eller, nei, kanskje ikke så mye venn som ønskevenn. For meg er Døden litt som Tolkien. Jeg skulle gjerne ha møtt Tolkien, men har avfunnet meg med at jeg nok må vente til etter min død. Jeg er en stor fan av mesteparten av hans arbeid. Og jeg har en voldsom respekt for han, han er virkelig noe for seg selv. Slik er det også med Døden, jeg ser fram til å møte ham, men har virkelig ingen forventninger om at det skal skje før, vel, før jeg dør. Jeg kan heller ikke nekte for at jeg er en ihuggu fan av mye av hans arbeide, ikke alt, for all del, men ganske mye. Verden hadde unektelig ikke vært den samme uten hans innsats.


Om å sykkle i mørket

Å sykkle i mørket er skummelt. Jeg er ikke mørkredd, har aldri vært det. Jeg er fullstendig klar over at kappekledde menn, morderiske katter og søte sintsforrivra skotske kirurger gjemmer seg i mørker kroker. At de i ly av mørket planlegger sine onde handlinger, at det står bak hvert et tre og hver en busk, at de har mord i blikket og stor haikniver. Men jeg har aldri brydd meg. Ikke før jeg begynnte å sykkle i mørket. Å sykkle i mørket er skummelt. Søvntanker og nattdyr blir mer levende når du sykkler. Bakken blir lenger unna, og himmelen mye nærmere. Du sykkler gjennom sølepytter, du sykkler gjennom blodpøler, du sykkler gjennmom saltvann og du sykkler gjennom tarmrester. Å sykkle i mørket er skummelt. Alt er så mørkt, så fuckings svart og mørkt. (Og, nei, det er ikke en rasistisk bemerkning. Vi hadde svart magi før vi viste at det fanntes negere, og de har svartekunster i Afrika også for svarte faen).

Jeg sitter å ser ut av vinduet. Det er mørkt ute. I naboleiligheten voldtar en mann kona si. Eller kona til naboen. Jeg vet ikke. Og jeg bryr meg ikke. Det er mørkt ute, jeg kunne ha nakenbadet, jeg kunne ha gått rundt i en avdanket nazi-uniform og snakket tysk, jeg kunne ha sovet på afalten og jeg kunne ha kledd meg til Brasilsk karinval. Det ville ikke ha vært skummelt. Men å sykkle i mørket, det er skummelt. 

OSTEKAKE!

happy911


Myeloradikulitt

Nå sitter jeg å venter på at tevannet skal koke. Det gir meg en hobbit-hule feeling. Og det er godt. Jeg har egentlig lyst til å være hobbit. I allefall for noen dager, eller år. Det er mange grunner til at jeg vil skifte rase, en er mennesker som insisterer på å sykkle tre-og-tre i bredden på smale fortau, i rullator-fart, en annen er folk som tror på blomster og kjærlighet og fred og sånnt, en tredje er rosinpakker som konspirerer mot meg. De angriper på morgenkvisten, når jeg er mest sårbar og minst årvåken. De prøver å snike seg inn i underbevistheten min, angripe meg mens jeg ennå vandrer rundt i søvntanker. De smarte jævlene. De har ennå ikke vunnet. Men i dag redda jeg livet til en marihøne, og det gjorde meg glad. Jeg skylder på rosinpakkene. Og de "søte små ordtakene" som står på dem:   "The more you do, the more you learn", "When you shine, people around you glow".. og ikke minst "Happiness is like a boomerang".Usj.

 Så nå må jeg finne noe annet enn havregryn å spise til frokost. Forslag?

24837311244743580224n400




































Jeg har sikkert lagt ut dette før. Men det husker ikke dere. Så det spiller ingen rolle.

"It seemed to him that after all one could exaggerate the value of happiness.."

I går drømmte jeg at en gigantisk rød slikkepott prøvde å spise meg. Før den plutslig krympa til normal størelse, og la seg opp i en kjøkkenskuff. En skuff som forøvrig var stappfull av uidentifiserbare kjøkkenredskaper. Hvilket så klart ledet til at jeg måtte finne den morderiske slikkepotten, før den fannt meg. Noe som viste seg vansklig, siden skuffen hadde en tendens til å erstatte og fordobble alle redskapene jeg kastet ut. Så bandt slikkepotten, eller nabojenta, eller kanskje Zooey Deschanel, meg fast til en kjøkkenstol. Med spaghetti. Og truet meg med stekespader, voldtekt og kjøkkenredskapshelvette.

I natt drømmte jeg at jeg var veldig alene i en veldig stor by. Heldigvis fannt jeg et kompass. Det eneste problemet var at kompasset bare var et kompass når jeg ikke så på det. Sånn, hvis jeg lurte det til å tro at jeg egentlig stirra på høyblokka på andre sida av gata, mens jeg i øyekroken så på den, da var den et kompass. Sånn ellers byttet den på å være eggdeler og gulerotraspeting.

Jeg tror kanskje underbevistheta mi er litt redd for å flytte ut.

Spleesplatt!

1248960455676





















Akkurat nå føler jeg med veldig som denne badeballen. Sånn rent bortsett fra all lufta. Og oppblåstheten. Og de søte fargene. Ikke lukter jeg saltvann og gammel plastikk heller. Men, sånn bortsett fra det, så føler jeg meg akkurat som en badeball. Jeg har i allefall en rosa strekk et eller annet sted på kroppen.

Nå skal jeg kose med med aprikoste med mangosmak og gammle bøker som lukter sjokolademuffins og pipetobakk.


Og, foresten: Hei Rachel!

It feels like home to me

Nå er jeg snart voksen. Jeg har to kaffetrakktere, utplassert på to strategisk steder. Den ene er snill og grei og sier hei. Den andre er Hitler reborn. Snart skal jeg kjøpe meg ennå en kaffetrakkter, jeg innbiller meg at hvis jeg bruker en høy nok pengesum så ender jeg opp med Douglas Adams reborn, selvom han nok egentlig var mer av en te-drikker enn en kaffedrikker. Kanskje jeg skal satse på Dita Von Teese reborn i stedet. Det eneste minuset er at jeg må drepe henne først, men det er muligens verdt det. Jeg mener, hvem begår ikke et mord for å kunne våkne opp til Dita hver dag.  I tillegg til kaffetrakkter, skal jeg kjøpe meg tre vekkerklokker, tre forskjellige puter, og verdens mykeste dyne. Jeg har allerede fått en sånn en:

$page_productView_workspaceViewMode = {value:'product'};
Hot Stuff Mug by happytreefriends
Og, det er strengt talt alt man trenger for å leve lykkelige alene. Det, en brødrister og en syngende geit.

(Never mind spam-ting-saken over bildet. Jeg har ikke høy nok iq til å copy/paste bilder).

Brokkoli

"Hva mer skal vi ha?" spurte hun. "Brokkoli" svarte han. Så hentet hun brokolien. "Sånn", sa hun, "noe mer da?". "Jada. Brokkoli og brokkoli". Så hentet hun mer brokkoli. "Slik, trenger vi noe mer til middagen da?". Han suggde litt på underleppa før han svarte "Jaa'a. Brokkoli". Hun burde ha begynnt å fatte mistanke nå, og kanskje hun gjorde det. Kanskje hun så rart på ham, hevet et øyebryn, eller spurte om brokkoli var et kodeord. Jeg vet ikke, jeg var ikke der. Kanskje hun måtte gjennom et par runder til før hun fattet det. 

"Du skjønner det, atte, noen ganger så er det litt vanskelig å finne..ordene. Og da kommer det bare brokkoli ut.."


io6f036alanleethehillatbagend



































I følge pappa er nok dette bildet av en brokkoli.





Asfalt

Først kommer de med grå grus
så kommer de med svart asfalt
Frøst er den som silke
Derefter som stål

For nå må alt være hardt og sterkt
og for all del jevnt,
nakent og helt glatt
så de kan komme rullende frem, først på lydløs gummi.
Derefter på belter av jern.

Først må du lære å tie stille.
Så må du få de riktige meningene.
Først gjelder det tankene dine.
Derefter drømmene og håpet.


Rolf Jacobsen.


Det er feil. Det er bare så utrolig utrolig feil. Dette er som kaffe meg fløte i, snø i august og nakene menn i bokhylla mi. Det er så feil at jeg kan kjenne en svak illing nedover ryggraden. Det er så feil at magen knytter seg sammen, og sier neitakk til speilegg. Det er så feil, at ullundertøy nesten blir rett. Jeg kunne ha ærklært min dypfølte kjærlighet til alle franskmenn, i et offentlig brev, skrevet på tysk, og det ville ha vært mer riktig.

Allikevel sitter jeg her og er nyforelska i et dikt. Et dikt jeg absloutt ikke har noe behov for å være nyforelska i. Et dikt jeg absolutt ikke skal snakke svada om på norsk eksamen, et dikt som absolutt ikke har noenting med meg å gjøre.

Hummingbirds and dancing bears!

For første gang i tidenes historie går det ann å faktisk lese på bloggen min uten å myse og gjøre annen øyegymnastik. Man slipper å konsentere seg for å ignorere alt som ikke heter bokstaver og ord. Hvilket defintivit er et pluss. I tillegg kommer det faktum at lunascura for første gang på etogethalvtår føler seg pen, som igjen fører til at hun ikke lenger er fullt så bitter på meg for å ha satt henne til live. Som igjen fører til at hun ikke lenger betaler matruskaene mine for å se styggt på meg og gi med onde drømmer. Som igjen fører til at jeg kommer til å sove litt bedre. Som igjen fører til at paven, jesus, Obama, mullah Omar og alle de andre som til stadighet ringer meg, vil få litt bedre rådgivning og litt mindre furting. Noe som vil redde verden fra denns undergang, enn så lenge. All thanks to tinekatrine!

Mitt mål for de neste 24 timene er å oppnå en følelse av komplett lykke og ubestemmelig rus, bare ved hjelp av latskap, kaffe, et islandsk ullteppe og 96 House-episoder å velge i.



houseseason5newposterhousemd2207723337500




























Jeg kunne sagt fra meg alle framtidlige ostekaker, sjokoladekaker OG gulerotkaker for ti minutter med ham. Og det sier sitt.

Hvem sa at farge ikke spillte noe rolle?

Jeg prøvde å drepe pappkoppen med blikket. Hvis jeg stirret hardt og intenst nok på innholdet i koppen ville det kanskje skifte farge. Jeg hadde sett det på film, tross alt. Hvis jeg bare stirret på riktig måte, fra riktig vinkel, med riktig styre, og riktig bøye på øyebryna, så ville kaffen sikfte farge. Sakte men sikkert ville blikket mitt dra til seg alle melkepartiklene. Gaah, å ha stirrekonkuranse med en kopp hjalp ikke akkurat på hodepinen. Svart kaffe my ass. Gusjebrunhvitkattepiss kaffe. Smaken av råten eggeplomme og asosijasonene til offentlig toaletter. Mangelen på effekt på hjerne, kropp, hodepine og våkenhetsnivå. Mmm, herlig.

Jeg funderte svakt på om jeg burde saksøke narvesen. Om det i det hele tatt var mulig, og om jeg i såfall burde satse på å skaffe meg en sexy advokat eller en flink advokat. Jeg er ganske sikker på at begge deler ville ha blitt litt vel dyrt. Men tatt i betrakkting at jeg nettopp hadde sparte voldsomme mengder med penger på å kjøpe narvesen-kaffe med innlagt muffins i stedet for god kaffe og ennå bedre ostekake, så hadde jeg kanskje råd. Hvis jeg skulle ha saksøkt narvesen skulle jeg ha gått for en myk linje. Jeg skulle ikke ha dratt fram hele sannheten, jeg skulle ikke ha fortalt om den utmagra katta som bor inne i kaffemaskina og heller ikke gått i detlajer om nøyaktig hvordan de får den til å produsere så store mengder piss på komando. Neida, jeg skulle ha latt dem beholde hemmlighetene sine. Kanskje utpressing vil funke bedre enn saksøking?

 Utpressing er egentlig mye kulere enn saksøking også. Det er høyere prosentandel blodutgytelse og morsom bruk av glassskår i utpressing. Anyways, jeg skulle ha vært snill. Jeg skulle ikke ha krevd store erstatningssummer, jeg skulle ha sagt meg fornøyd med en kopp kaffe eller to. Eller førtitre. Og, det er klart, gratis muffins ut livet hadde ikke skaddet. Og for fri tilgang til pølsedisken hadde jeg lat være å gå til pressen, og stillt opp frivillig i en narvesen-reklame.

"Uhm..det er noe galt med kaffemaskina deres. Det kommer ikke svart kaffe når jeg trykker på kaffe-knappen"
"Hm? Det der er jo svart kaffe. 19 kroner takk"

En gang for alle: Svart kaffe er ikke gul, den er ikke beig, den er ikke hvit og den inneholder ikke kattepiss.

The true story

Jeg har lenge lurt på hvordan familien min er skrudd sammen. Den offesiel forklaringen har nemlig en del logiske brister. Den går ut på at mamma og pappa møtes i studietiden, at pappa lagde mat til mamma og at mamma ikke hadde råd til å betale han kokkelønn, så hun giftet seg med han. Så leste pappa i en bok, at barn var søte skapninger, og mamma og pappa fikk broren min. De fannt snart ut at barn ikke var søte skapninger i det hele tatt, men de var for opptatte av å til stadighet fange min bror med lasso til å ta en tur til apoteket. Pappa hadde også lest at abort var galt, så, sånn ble jeg til. Dette høres for så vidt greit ut, hvis det ikke var for det faktum at jeg ikke er i slekt med broren min. I tillegg har mamma aldri trodde på noen av det pappa har sagt. Samme hvor han har lest det.

Så jeg har tatt et dypdykk i historiske fakta, ett i ett islandsk gjørmebad, og ett i sjokoladesaus med kakkerlakker. Og det har lykktes meg å finne ut hvordan alt henger sammen. Den sanne historien bak famillien Rindal:

Året er 1988 og pappa kjeder seg. Han leser en intresant bok om et sovjetisk  vidunderbarn. 1989 snengler seg forbi, pappa finner stadig flere og flere bøker om sovjetiske vidunderbarn. Han drar til Sovjet. I St.Petersburg møter han en "kjekk ung dame". Han knuller henne og tilbringer så ni månder med å drikke te å lese barnebøker. Så kjøper han meg. På en benk på torp flyplass sitter en utmagret dame og hennes sterkt under og feilærnærte sønn. Grunnet en diet bestående av overkokte pølser og grønne egg har gutteungen utvilket for tidlig bart og en alvorlig feil på hjernestammen. Lille meg peker på det stygge barnet og sier "brulp gulp..hihi". Pappa tolker dette til "Jeg har funnet min sjelebror og vil dele hus med han i 18 år". Følgelig inviterte han dem på middag. Så fridde han over desserten. Siden har damen fra benken, mannen som var i Russland, barte-ungen og lille-meg vært en famillie.

My attitude is always I and me and mine

Jeg er jenta som ikke vet hvordan man skal poste et brev. Jeg er jenta som går seg vill i sitt eget hus. Jeg er jenta som prøver å betale for en sjokolade til 20 kr med en 10 krone. Jeg er jenta som tryner på sykkelen fordi hun trodde hun så en flyvende frosk. Jeg er jenta som knappt tør og bestille mat ut, i frykt for å bestille feil. Ja, også er jeg jenta som bestiler feil mat og ikke skjønner det før hun kjenner smaken av sagmug. Og jenta som legger igjen lommeboka på fremmde steder og i ukjennte skap. Også er jeg jenta som sitter på under plakaten med "dette busstoppet er imidlertidig nedlagt" i en time.

Og det var bare den jenta jeg var i dag. Til vanlig er jeg verre. Nå skal jeg være jenta som spiser en luft-sjokolade og leker med trappetrollet sitt. I tillegg skal jeg legge framtidsplaner. Plan A er å faktisk komme inn på det jeg har søkt på, men det utgår. Kanskje. Plan B er foreløpig og ploppe ut det ene øyeeplet, ta bildet av det, flytte inn i pappkasse fra IKEA og slå meg opp som profesjonell tigger. Plan C er under utforming, men den inkluderer russisk rulett, røros, ris, randomness, rompetroll, ruter knekt og bortimot alt annet som begynner på R. Bare fordi jeg et øyeblikk trodde at bokstaven R kommer etter bokstaven B. Bare fordi den gjør det i ordet bransje.

Hei taket.

Nå skal jeg legge meg å se i taket. Jeg skal bruke "Mao, Den ukjente historien" som hodepute og en winner of the strong man contest 2005 som fotpute. Jeg har nettopp søkt på studentbolig, planen var egentlig å søke på studentbolig til høsten. Men, det er jo mye kulere og bruke 9. september 2015 som innflyttningsdato. Så, jeg gjorde det. Jeg opplyste også om at jeg var født i år 9090.  Jeg gleder meg allerede til å se i taket. Taket har så mange fine fortellinger å fortelle. Det er budistiske munker, døde enhjørninger, nypete, blodbad og alver. Hvis du ikke har sett minst en død enhjørning i taket ditt er du enten blind eller dum. Mest sannsynlig begge deler. Du innbiller deg sikkert at dataskjermen har flere eventyr og fortelle deg, at fargene og ordene på skjermen faktisk gir menning, at det finnes håp, magi og tryllestøv der inne. Vel, i såfall er det mistenkelig godt gjemmt. Jeg foretrekker i allefall taket. (Og jeg er fullstendig klar over hvor dobbelmoralsk det er å skrive det her). I øyekroken kan jeg se en senhvit hov. Ah, det som en gang var en senhvit hov, sånn rent bortsett fra at den er fanget av et spygrønnt trappetrollmonster ødlegger blodet litt av fargen. Har du noen gang sett en enhjørning dø?

Religion, Gud og Sånnt.

"God does not play dice with the universe; He plays an ineffable game of His own devising, which might be compared, from the perspective of the players, (ie everybody), to being involved in an obscure and complex version of poker in a pitch-dark room, with blank cards, for infinite stakes, with a Dealer who won't tell you the rules, and who smiles all the time"
 Neil Gaiman/Terry Pratchett.

Jeg er ikke helt sikker på hvem sine ord det er. Og jeg gidder ikke å sjekke, men jeg foretrekker å tro at de er Neil sine. Av samme grunn som jeg velger å tro at Arsenal vinner, at all te smaker drit, at den vanligste grunnen til togforsinkelser i India er selvmordshoppere og at paven er et romvesen. Det er bare best sånn.

Og uansett hvem sine ord det er (kanskje annenhvert ord er Terry sitt og annethvert ord er Neil sitt? Hvem vet. Jeg har lite erfaringer med sammerbeids-bøker. De kompliserer min lille såpeboble verden i alt for stor grad) sumerer ordene ganske godt opp mitt syn på "religion, Gud og sånnt". Hadde det ikke vært så langt skulle jeg ha tatovert det under stortåa  mi. Seriøst. Så skulle jeg gått rundt å vist stortåa mi til alle jeg møtte. (Jeg er fornøyd med de vennene jeg har, og jeg har ingen interese av å ha sex med andre enn kjæresten min. Så, det hadde ikke skada). Dessverre har jeg ingen abnormalt stor stortå, og heller ikke guts nok til å tatovere meg før jeg fyller tjueto (hvis jeg fremdeles har lyst på de samme tatoveringene når jeg fyller tjueto, så braker det løs. Jeg lover dere nakenbilder av hele meg og alle de åtte nye tatoveringene mine).

Nå skal jeg nerde anime og nyte det faktum at det pøsregner ute.

She will suffer the needle chill. She is running to stand still

Jeg skjønner virkelig ikke greia med te. Jeg vet ikke en gang om det er noe å skjønne. Jeg lurer på om jeg burde gå ut i verden og demonstrere mot te, fortelle folk at selvpining er ut og at teplantene ikke lider selvom man ikke høster dem. Stuff like that. Først skal jeg bare slutte å drikke skvippet selv. Jeg fannt en søt kopp i DVD-hylla til mor. En kopp full av forelska fisker og rusa sjøstjerner. Uimotsålig. Men ikke egna til kaffe. (forelska fisker og kaffe passer rett og slett ikke sammen). Derav te. Kanskje det med koppen bare er en unskyldning, kanskje jeg hadde lyst til å pine meg selv? Kanskje dette er min nye måte og oppnå smerte på? Kanskje underbevistheten min leker med meg? Kanskje jeg egentlig nyter dette, sånn innerst, dypperst aller lengst inne?

Traumatisk var det i allefall. For det første var te'en dekket med rømme og for det andre smakte den verre enn navlelo. Mye verre in fact. Jævlig mye verre. Den smakte som om en 120kilos østeriker hadde vasket navelen sin med sokkene som broren hans brukte på basketballtrenninga for tre uker siden. Så hadde den tuberkuløse moren hans plukka opp sokken, hosta i dem, og lagt dem til kok. Først to uker senere oppdaget enkemannen hennes sokkene, han tok dem av plata og tilsatte litt plumbo (han var i sorg, ingen vet hvorfor sørgende gjør som de gjør) og deretter sendte han dem gjennom mixmasteren. Og dette selger de som te. Jeg kan ikke tro det.

Heldigvis bor jeg i kaffe-land nr tre.Og jobber i kaffesektor nr en. Det gir håp for framtiden. Det jeg egentlig skulle blogge om, sånn før jeg fannt fiskekoppen og alt startet, var ønske-festivalen-min. Som består av meg, U2 og en øy i Mefjorden. Og kanskje en god venn. Som elsker U2. Når jeg tenker meg om har jeg ingen slike. Så kanskje jeg tar med en hund i stedet. Eller kanskje en kokk. Jo, en kokk. En genial U2-elskende kokk. Festivalen skulle ha startet klokka 21.00  den 18. august 2009. Med Staring At The Sun (ikke fordi den er spessielt bra eller spessielt fin. Bare fordi den lukter sommer og smerte på en gang) Jeg skulle hatt på meg U2-t-skjorte og rosa sommerskjørt.Jeg skulle ha vært på grensen til overmett og jeg skulle hatt tilgang til minst et brett med boksecola. Like før soloppgang skulle U2 ha avsluttet konserten med Running to Stand Still, og jeg skulle nesten ha sovnet. Et lite plask i vannet skulle ha gjort at jeg kom til meg selv, så skulle jeg ha tatt tidenes bad. I soloppgangen. Bono skulle ha etterlat seg signaturen sin på leggen min og i tillegg en lapp til meg. Og ikke snakk om at jeg noensinne hadde fortalt noen hva som stod på den lappen. Så skulle jeg ha svømmt inn i soloppgangen og muligens drukna.

dscf1487
(Nei, jeg pleier ikke å ta bilder av koppene mine. I allefall ikke de slemme koppene mine)

Bokspam

I dag lagde jeg meg en stor kopp te. En kjempestor grønn kopp full av søte kuer, fyllte med ennå (over)søtere te og åtti liter melk. Bare fordi jeg kunne, og absolutt ikke fordi jeg liker te. Te smaker verre enn navlelo (ja, jeg snakker av erfaring). Jeg tuller litt nå, det var en annen grunn til gigantkoppen med te også. Når man leser Indisk, Britisk eller Russisk får man automatisk lyst på te. Hvorfor? De er obsessed. Te, te,te,te, side opp og side ned. Te i slummen, te i bibloteket, te i tukthuset, te på do, te på toget, te i fryseren, te på taket, te i herskapshus, te i Las Vegas. Te overalt. Jeg merker at magen vrenger seg hver gang fingrene mine trykker inn kombinasjonen "te", derfor hopper jeg over til Bergen. Som vill si bøker.

 Det er ingen hemmlighet at jeg er glad i spam (herregud, jeg holdet en blogg i livet i nesten et år. Såklart jeg elsker spam), men noen ganger drar jeg det for langt. Noen ganger bok-spammer jeg folk til Uganda og tilbake igjen i løpet av en kveld. Folk med null interese for bøker, folk som faktisk har andre ting og ta seg til, folk med dyseleksi og faktisk folk som liker middeldådig krim og Ungdommsbøker med stor U. En tap-tap situasjon.Derfor har min smarte hjerne kommet fram til følgende: jeg spammer lunascura med bøker i stedet. Hun gir like fin respons som mange av mine tidligere motakkere av bokspam, og hun er såpass hardhudet at det ikke plager henne. Så, here we go. India. Russland. Ukraina. England. Frankrike.



Marina Lewycka - Two Caravans

Ukraina. Polen. Kina. Moldova. Malawi. Og England. Jeg er usikker på om jeg trenger å si noe mer enn at en av "hovedpersonene" i boka kalles Dog og at hans POV skrives i store bokstaver og for det meste består av "I AM DOG I RUN I AM GOOD DOG I AM DOG". Jeg kan forøvrig nevne at Dog er den med størst engelsk kunnskaper i boka. Sært? Ja. Og hva er det? Jo det er bra. Og ukrainsk-engelsk er bra. Personskildringer er bra. Realitet er bra. Og dama skriver delevis som en mann (dvs, bra.) men noen ganger blir hun litt for kvinnete. Litt for mange nesten voldtekter og litt for mye kjærlighet.



Claude Simon - Veien Gjennom Flandern.


Jeg leste denne boka delevis for å bekrefte mine fordommer om at verken franskmenn eller nobelprisvinnere kan skrive. Og delevis for å gi et inntrykk av å være fordomsfri, siden jeg tross alt leste en bok av en fransk nobelprisvinner. Jeg endte opp med et par nye fordommer og et par døde fordommer. Jeg antar at "Veien Gjennom Flandern" er den perfekte boka for alle som har sett en hest dø, for å så dra hjem for å ha sex med en jomfru som ikke vill ha sex.Kanskje det holder med en av delene.



Ernest Hemmingway - Og solen går sin gang.


Jeg aner ikke hvorfor jeg fremdeles gidder å lese Hemmingway. Jeg har for lengst kommet fram til at alle bøkene er like. Det er litt som billig-sjokolade, jeg kjøpte utrolig mye billig-sjokolade på ungdomskolen. Ikke fordi den var god, den var aldri bedre enn OK, men fordi den var billig. Eh, ikke det at Hemmingway er billig. Men han er lett tilgjengelig her i huset. Og i likhet med twix og annen tysk sjokolade er han forutsigbar. "Vel, du vet, de drikker litt. Så går de på en bar og blir fulle, så går de til en pub og blir fullere så er de triste fordi de ikke er fulle nok, så møter de et pikebarn som drikker som en mann. Da blir de glade. Det feirer de med en dram"



Rohinton Mistry - Balansekunst.


Jeg dødde nesten. Alle burde lese den. De par første hundre sidene var jeg bare imponert. Imponert over hvor god balanse (Gud, det føles corny og si det) det er i boka. Hvordan forfatteren har riktig dose trist og blid. Og over hvordan han fletter sammen historier og navn på en måte som selv en fireåring kan henge med på. Så..sluttet jeg å være imponert. Jeg ble bergtatt i stedet. Jeg flyttet til India og jeg drakk minst åtti liter te. Helt siden jeg lukket boka har en Inder ved navn Omprakash flydd bak meg og prøvd å slikke meg i øret. Min Omprakash deler ingen trekk med bokas Omprakash. Og det var lite øreslikking i boka. Når det er sagt tror jeg de fleste ender opp med en personlig Omprakash etter å ha lest "Balansekunst", og det er på ingen måte en dårlig ting. Det bare...høres sånn ut. Min Omprakash minner meg på ting jeg ikke vill vite, og han sørger for at "Balansekunst" aldri kommer til å forlate meg. Han kommer til å prøve å slikke meg i øret helt til jeg drar til India.



Fjodor M. Dostojevskij - Spilleren.


Russland. Russland. Russland. Jeg har en ting for døde russere. Ingen kan skrive som døde russere. I allefall, før jeg leste spilleren likte jeg Dostojevskij, nå elsker jeg han. Her er tankene vi nesten-tenker. Tankene vi aldri tenker høyt og langt mindre setter ord på. Og det selvom boka først og fremmst tar for seg det indre til en spilleavhenging og stormforelska russer. Og jeg kjenner meg igjen. Det er skummelt. Og det er herlig. Jeg skal dra til Russland. Og der skal jeg faen meg drikke te.


"Seriøst Stine, hva hadde du tatt deg til hvis du ikke hadde bøker?"

Nightswimming

Jeg har nettopp mottatt en feltrapport der stod det at en ny og alvorlig epedmi er ute å går. Man trodde en stund at den var utryddet, eller i allefall holdt under kontroll. Nå er den tilbake for fullt, resistent mot alle former for medisiner og med høy smittefare. Utfordrings-bassilusken har bitt meg også. Så, jeg antar at jeg er dødsdømmt:

Utfordringen går utpå følgende:
  • Gå til Mine Bilder/mapper
  • Velg den 6. mappen
  • Finn det 6. bildet
  • Sett bildet på bloggen og skriv litt om det
  • Inviter 6 nye og link til dem. Gi dem beskjed om utfordringen

Jeg... har ikke 6 bildemapper på pc'n. En liten stemme i bakhodet forteller meg at dette er unormalt. Men stemmer som kommer fra bakhodet pleier som regel bare å snakke bullshit. Så. Jeg tar med den frihet og gå inn på min eneste bildemappe, telle til 6 6 ganger og ta det bildet musa ender opp på. (alt sammen mens jeg hører på spor nr 6, på R.E.M cd nr 6).

bilde0005































Dette er altså et bilde av meg. Jeg er supersøt. Sånn ser jeg ut når jeg går på skolen. Jeg liker å sitte på pulten min og se åndsvak ut. Jeg har bestandig på meg kjole og absolutt alle elsker meg.


Jeg klarer ikke å lage linker som fungerer ofter enn hvert jubelår. Derfor klarer ikke epidimien og spre seg videre gjennom meg. Jeg føler at jeg har gjort dagens gode gjernning og skal nå gå og finne meg litt såpevann slik at jeg kan blåse mange fine bobler. Eller en kopp kaffe. Eller en sjokolade.

Min stemme går til..

.... Stian!


2762011233004695612

I http://hundrings.blogg.no/  sin nakenbilde-konkuranse -ting!
(Ehe..hvis linken ikke funker er det fordi mine datakunnskaper er på nivå med en sjokoladekjeks sine, ikke fordi jeg er ondsinnet, lat eller sinnsforvirra. Selvom om jeg er det også)

Omg! De døde snakker!

Det har alltid vært det største problemet med de døde. Det at de til stadighet snakker, går, tåler å skytes i begge beina, blir blåe og oppførere seg merkelig. Eller det aller største problemet med de døde er kanskje det at de har en tendens til å forbli døde og etterhvert begynne å lukte vondt.

I mine øyne er det værste et lik kan finne på å nekte å begraves, ta på seg rosa tyllskjørt og begynne å snakke om underlivet sitt i tredjeperson. Det er ekkelt det. LunaScura har ikke et eget underliv, derfor slipper jeg lett unna slikt. Luna sitt problem er mer banalt, hun syns rett og slett at det er kjedelig å være dø. Noe jeg viser full forståelse for, jeg har selv vært døden nær. Og det var utrolig kjedelig.

Jeg var åtte år gammel den første gangen. Mamma ga meg kniven, smilte søtt og sa at nå var jeg stor jente, så dette klarte jeg fint på egenhånd. Jeg rev tre tørk av tørkerullen og la dem kant-i-kant på stuebordet. På det ene la jeg kniven, på det andre la jeg hånda mi og på det trejde la jeg en appelsin. Med Gud på min side satte jeg løs på oppgaven. Først en sirkel på toppen, så to sirkler rundt. Perfekt. Jeg stakk forsiktig knivspissen inn under appelsin-lokket og åpnet appelsinen. Ut hoppet 3000 sorte appelsin-menn! De ropte sinte ord på et fremmed språk og viftet med sablene sine. Før jeg rakk å rope på mamma hadde de tatt tak i nesa mi. Smerte!

Mamma skreller fremdeles appelsinene mine.


Hvordan skreller du appelsiner? Tør du å gjøre det i enerom?

Sånn fordi jeg ikke er så fryktelig glad i datoer

"Velkommen til min ytterst uinteressant, gjenomsnittlige og underærnærte blogg.

Soon-to-be dead."


Siden jeg fremdeles ikke er så fryktelig glad i datoer; dette ble skrevet for ca et år siden. Dvs at lunascura har overlevd nesten et helt år. Noe som må sies å være ganske lenge, tatt i betrakting at jeg regnet med ca fjorten dagers levetid. Jeg hadde en blogg før dette også, den handlet stort sett om hvordan man skulle drepe en blogg. Jeg hadde fantastisk mange teorier og oppskrifter på hvordan man skulle drepe en blogg, jeg var profesjonell blogg-leiemorde i en tre ukers tid. Før jeg bestemte meg for å drepe en blogg med et litt kulere navn enn de jeg hadde drept hitill.  Sånn ble lunascura født.

Og nå skal lunascura endelig dø, av en overdose skrivefeil, gjentagelser og egoisme. Godt hjulpet av design-kunskaper på  nivå null og manglende evne til å gå i høyhælte sko.The final deathblow kom i form av det faktum at fantasien min har pakket sammen sakene sine og dratt på en evig-varende ferie, jeg mistenker at den er utro. Men jeg tør liksom ikke helt å tenke tanken. Tanker er ikke så fine når man ikke har fantasi.

Såe.

Requiescat in pace lunascura.
Du var nesten like morsom å eie som et trappetroll.
Født 25.01.08
Død 02.01.09


Jeg er såpass glad i deg at du får datoer på gravsteinen din, selvom om jeg sletts ikke er glad i datoer.


Bussvindu

I går følte jeg meg som henne. Det var deilig. Det slo nybakt pizza og kald cola, det slo skolefri og lilla neggler, det slo domino og hammerfall. Det slo virkelig det meste. Det var ikke det at jeg følte meg vakker, selvom hun uten tvil er vakker. Det var heller ikke det at jeg følte meg spessiell, vel, ikke bare det. Det var heller ikke det at jeg følte meg spessielt mystisk. Det var det jeg følte meg..selvsikker. Og fantasifull. Jeg skal virklig ikke påstå at jeg vet hvordan det føles å være henne, eller noen andre for den saks skyld.

Alikevell følte jeg meg som henne. Jeg bare gjorde det. Det er en egen følelse i mitt register. En følelse som sendes gjennom nervesystemet mitt ca to ganger i halvåret. Kanskje oftere, jeg har ikke hatt så lang tid til å forske på det, det er tross alt bare ca et halvt år siden jeg så henne for første gang.

Det var godt å føle seg som henne der jeg satt på bussen. Virkelig. Synd det aldri varer lenge, syns jeg strakks følte meg veldig som meg selv igjen. Nå har jeg oppdaget en rød strek på magen min, jeg har prøvd å hale en mattetentamen i land via kreativitet og jeg er utrolig sulten. Hvem føler du deg som i dag?


sudokubyarchaeismus
Litt mer sånn burde mattetentamen være. Også burde det bli servert kakao med krem. Og boller. Sjokoladeboller. Tenk så koselig. Når jeg blir verdenshersker skal alle tentamner bli slik.

Bobblestine

Jeg er en bobble. Det har min kjære klassevenninne funnet ut. Merklig nok antok jeg først at dette betydde at min kroppsfasong er ganske bobblete (noe den er, det har bare ingen ting med saken å gjøre). Rachel har i allefall kommet fram til at jeg er en bobble, og ikke et menneske. Til nød er jeg et menneske-i-en-bobble. Et vanlig mennesker er jeg iallefall ikke. Den første gangen jeg ble konfrontert med denne teorien blåst jeg masse luft ut av nesa og sa meg uenig. Totalt uenig. Jeg er full av feil, ergo er jeg et menneske. Bobbler har nemlig en tendens til å være ganske feilfrie. Runde, glinsende, vakkre og feilfrie.

Men det er feil måte å angripe saken på! Jeg begår en klassisk feil, jeg ser jo bare på det ytre. Jeg går ikke inn i bobblens natur og følelseliv. Så overfaldisk jeg har blitt. I et forsøk på å ungå skammen ved å ha blitt håpløst overfladig, skal jeg prøve å gjøre et dyppdykk i en bobbles natur: En bobble er ute av stand til å stå på egne bein, av den enkle grunn at den ikke har bein. Hvis den hadde bein hadde de vært inn i selve bobbla. Et hvert forsøk på å stå på disse hadde ført til at bobbla sprakk. Bobbler kan ikke lage særlig god mat, hvis de prøver å røre råvarene med hendene kommer maten automatisk til å smake såpe. Bobbler er ikke så veldig flinke til å verken se, høre eller skrive, dette fordi de ser alt gjennom et tjukkt lag av såpe. Det er hevet over en hver tvil at bobbler tror på det overnaturlige, dette fordi tanken på at bobbler skulle være tenkende vesner er ganske urealistisk, og siden bobblene tror på seg selv tror de på det overnaturlige.

I tillegg til dette kommer basis informasjon som at bobbler trives best sammen med andre bobbler, at bobbler elsker å bade og at bobbler er utrolig søte.

Såe. Er jeg en bobble?

  • Klarer ikke å stå på egne ben? X (jeg bor hjemme i en alder av 18. Og jeg kommer til å dø når jeg flytter ut).
  • Lager bare vond mat?
  • Uflink til å se, høre å skrive? X
  • Tror på det overnaturlig? X
  • Trives godt sammen med andre bobbler i et badekar? X
  • Ekstremt søtt? X (alle som kjenner meg vet at jeg innerst inne er utrolig fantastisk søtt)

JEG ER EN BOBBLE :D

Taggelagget

Sånn bare fordi jeg aldri feiger ut og fordi overskriften ble litt søt. (Og littegrann fordi jeg elsker å snakke om meg selv. Men det gidder jeg ikke å si høyt, siden dere allerede er fullstendig klare over det).

Denne taggingas regler:
1: Du må bare linke til den bloggen som tagget deg.
2: Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv
3: Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere deres blogg

6 (u)interessant
e ting om meg:
1: Jeg klarer ikke å lage linker på blogg.no. De funker bare aldri. (sorry Mac, ingen link på deg i dag)
2: Jeg bruker svært sjeldent ordet "søt" om folk under 78 år.
3: Men i går satt jeg ved siden av en av verdenes søteste person på bussen.
4: I går leste jeg forordet til en Neil Gaiman bok, der stod det at boka var skrevet spessielt for meg. Og jeg trodde på det.
5: Jeg har aldri sendt en gave med posten før.
6: Jeg har aldri sett en eneste episode av verken Friends, Home and Away eller Teletubbies.


Jeg liker ikke å tagge folk. Og taggelagget-innlegget kom i veien for et aldels utsøkt innlegg om min tilstand som bobble. Derfor tagger jeg ingen videre. Sånn bortsett fra Rebecca, bare sånn at hun skal slippe å kjede seg. Bare derfor skal hun få lov til å taggelagge, mens jeg shopper julegave til henne. (Ja, jeg er fullt klar over at jeg overbruker ordet bare. Det er fordi jeg har hatt bokmålstentamen-ting i dag. Bare derfor gir det meg en syk glede og endelig kunne bruke ord så ofte og styggt jeg vill)

Yayness!

Bare fordi jeg er smitta, og bare fordi jeg har vondt i nesa, bare fordi jeg kjeder meg og bare fordi tåfisene mine har det vondt skal jeg blogge om jul.

Om alle mine juler.

Here we go.

  1. Fikk en ny bestevenn: Carolina, svensk, lilla og veldig snill.
  2. Lekte med Carolina.
  3. Lekte med Carolina OG prikkiprikkivike (min andre bestevenn: rosa drammenser(?))
  4. Lekte med Carolina og prikkiprikkvike.
  5. Oppdaget at Nissen hadde spist pappa.
  6. Fikk votter i julegave fra onkel Bjørn. Ble lei meg, kjennte på sterk missunelse. Min bror hadde nemlig fått en sau. Manipulerte gavepapiret slik at sauen ble min. Oppkallte den etter min far, bant sammen hornene på den og lo resten av kvelden. En ny bestevenn var født: Børre-Bæ.
  7. Så Reisen til julestjernen for første gang, ble forelsket.
  8. Fikk grønnt slim-på-boks fra tante Ragne. Kjennt igjen på missunelsen, min bror hadde fått rosa slim-på-boks. Fikk mamma til å ringe tante, for å manipulere gavelappene slik at jeg fikk rosa slim. Sovnet lykkelig med det rosa slimet i armkroken
  9. Spiste grøt.
  10. Jeg var ansatt i nrk1.
  11. Spiste grøt.
  12. Lekte med min nye bestevenn: Den svenske lapphundtornadoen Bess.
  13. Jeg hadde strikket en nisse til min bror. Den ble drept. 
  14. Jeg var 14 år, 6 månder og 6 dager gammel.
  15. Jeg fikk en globus. Dro en liten tur til Afrika. Kom ikke tilbake før ut på nyåret.
  16. Fikk en fin Mao-biografi.
  17.  Gjorde alt annet enn å tenke. Drakk for mye kaffe og så på paven til langt på natt.

Nå, var din verste opplevelse i forbinndelse med en nese? Det tenker jeg var dagens dypeste spørsmål.

Alder er bare et nummer og kjærligheten kjenner ingen grenser?

Jeg trappet opp i kantina halvannen time før skolestart, bare for å kunne nyte følelsen av noveller fra 1830tallet og rykende varm kaffe fra 2000tallet. Herlig. Noen ganger lurer jeg på om jeg hadde elsket Gogol like høyt hvis han ennå var i live eller bare hadde levd for 50 år siden. Jeg..er ikke sikker. Jeg tror ikke jeg hadde elsket Gogol så høyt hvis han var nærmere meg i alder, eller ikke fullt så dø. Jeg elsker det faktum at han er begravd på en rusisk kjendis-gravplass, jeg elsker det faktum at det ble skrevet så bra litteratur på 1800tallet, jeg elsker at jeg elsker noe som er over hundre år gammelt. Jeg elsker at jeg kan utnytte ham i norsktimene og jeg elsker navnet hans.

I tillegg til å bry meg om alder er jeg ganske rasistisk. Jeg kan med sikkerhet si at min kjærlighet for Nikolaj hadde vært mindre hvis han ikke var Russisk. Ukrainsk. (Jeg er ikke helt sikker på hvilken nasjonalitet han vill nevnes ved) Hadde han vært norsk hadde han sikkert hett Jensen og ikke hatt bart. Han hadde i hvertfall ikke vært min store motivator i språklæring og novellene hadde vært kjemisk frie for vodka. Jeg bryr meg om rase og nasjon. Jeg bryr meg om alder og utseende. Jeg bryr meg om navn og status. At det bare er innsiden som teller er bullshit. Ah, det er deilig å få sagt det. Etterpå skal jeg hoppe på en buss å forkynne dette glade budskap. Deilig. Har det glade budskapet gått opp for deg, eller tror du fremdeles at alder bare er et nummer?

ivanovgogol
влюбленность моей жизни!

"Gifta vi oss første søndag i mandag?"

I dag skulle vi dra til Orkanger for å besøke noen gammle mennesker. På veien møtte vi en kinesisk famillie, de var veldige fattige, så vi bestemte oss for å bli med dem inn i "huset" deres, gi dem noen boller og kanskje et ullpledd. Det var i allefall planen, men de hadde så lyst til å be oss på middag. Det er sikkert ikke hver dag de får så fint besøk, verken pappa eller farmor forstår kinesisk så jeg måtte oversette. Jeg håper ikke de forstår norsk heller, for farmor var ganske frekk, lurte  på om de var muslimer og om de kjennte naboene hennes (som også er muslimer, går bare i hvite klær. Men kompisen deres er ikke muslim, går i grønne klær noen ganger), og om de vill ha det uke-gammle brødet hennes.

Stakkars små. Vi klarte ikke å takke nei til maten, så vi fikk uncel bens som hadde gått ut på dato rundt millenium og stekte smulteringer som de hadde forkledd som kjøtt. Vi smilte søtt og gjemmte maten i veska. Mamma la diskre igjen noen penger i en mappe som kineser-mamma'n "tilfeldigvis" hadde glemmt igjen på bordet. Så dro vi hjem til farmor og farfar, der hadde vi smulejakt og vi diskuterte lengden på skjørte mitt. Så mobbet vi de tunghørte og kjørte hjem. Alt i alt en innholdsrik dag. Jeg har funnet ut at jeg aldri skal flytte til Kina.

Update fra skogen.

I dag kjeder jeg meg, i går derimot var jeg hos tannlegen, en av fordelene med at jeg var hos tannlegen i går er at jeg bare trenger å smile så synes folk synd på meg. Det nyeste innen metall-i-munnen ser nemlig ut som deler av effieltårnet på villspor. Sympatipoeng. En av ulempene med at jeg var hos tannlegen i går er at jeg må spise brødskiver med kniv og gaffel, det tar mye lenger tid. Jeg har funnet ut at det er fordeler og ulemper med det meste, og jeg har tilbragt store deler av dagen med å telle dem. Daniel Craig sine ulemper består av at han ikke ligner på James Bond, at han ikke høres ut som James Bond og at hodet hans minner om en bavianrumpe. Fordelene hans.. vel, han har et par fine arr på brystkassa, for å dekke over at han ikke har hår på brystet. Og at musklene hans er laget av skumgodteri.

Jeg har også funnet ut at jeg bor i en skog. Definisjonen på skog blir nemlig slappere og slappere. Derfor bor jeg i en skog nå.



Sukkerspinn med hvite vanter.

Det har gått seks dager. Jeg synes det er en kort stund, jeg tenker ikke en gang tanken på at det er lenge siden sist. Og, i realismens navn er seks dager en veldig kort stund. Seks dager er lite, det er mindre enn en uke, og en uke er så liten at man ikke merker den. I allefall, seks dager brukte å være lenge, seks kontaktløse dager brukte å være lenge. Nå hadde det vært stressende å høre noe fra deg oftere enn hver uke. På en måte er det veldig deilig, det er deilig at min verden er plassert i noen andres hender, hender som kanskjer er flinkere til å passe på verdener. På den andre siden savner jeg å ha en bestevenn. Jeg savner hotel cæsar og bamsekasting, jeg savner krangelene våre, jeg savner humoren vår, jeg savner og jeg savner snøballkampene.

Noen ganger er det faktisk deilig å være sentimental og klissete. Sånn når man har magen full av pizza og øynene fulle av grønne prikker. Da er det godt å være sentimental. Det kan være ganske kjedelig å bli voksen, derfor fordriver jeg tiden med å lese barnebøker. Akkurat nå sluker jeg "The Graveyard Book" av Neil Gaiman, jeg føler meg 12 år gammel igjen og griper meg selv i å ønske at jeg ble født i USA for 8 år siden, bare slik at faren min kunne ha lest "The Graveyard Book" høyt for meg. Skummel tanke. Jeg griper meg også i å ønske at jeg hadde en åtte år gammel snørrunge som jeg kunne lese "The Graveyard Book" høyt for. En virkelig skummel tanke.

image6


Material girl

"Living in a material world
And I am a material girl"


Jeg har syndet og tilbragt hele 15 minutter med madonna på full styrke. Med Material Girl på full styrke, jeg er fullt klar over at både ørene og resten av kroppen må gjennomgå en renselses prosess etterpå. Den eneste grunnen til det heller merklig valget av musikk er barndommsminner. Fra den tiden jeg trodde at "mai-naim-is-Olav" var det engelske ordet for Olav. Material Girl ble dirkete oversatt i min hjerne, til matriell jente noen hjernen min tolket ditt hen at Madonna var laget av trevirke. Noe som kanskje er grunnen til at jeg misliker henne så sterkt...

Jeg trodde også at "I'm a big big girl, in a big big world" handla om ei overvektig blube som slet med seg selv. Merklig nok likte jeg sangen. Ah, barndom. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri hørte på spice girls, hvem ville vel høre på  noen som kallte seg for krydderjentene? Ikke jeg i hvertfall. Og ikke broren min heller. Jeg hørte på Aqua i stedet, selv som barn likte jeg lyden av vann nemelig.

Nå skal jeg høre på LekeBoks i stedet.


I refuse to believe!

På det periodiske system, på grunnstoff, på at menneske er den smarteste arten på jorda, på at enhjørninger ikke finnes, på at Narnia er fantasi, på at månen er laget av død stein, på at stjerner ikke kan synge, på nordlys er noe tekniske greier, på at drager er utdød og på at porselensdukker virklig ikke lever. Jeg nekter helt og holdent og tro på slik propaganda, og om jeg så ikke hadde gått hardt inn for å nekte hadde jeg ikke trodd uansett. Det er nemlig ikke mer plass i tro-senteret i hjernen min.

Det er så mye jeg tror på. På morderiske stråmenn, på onde reveånder, på parallele dimensjoner, vampyrer, kjempeederkopper, Ulmo, Gud, inteligente dyr, at fargeblindhet utelukkende er mentalt og at porselenskopper kan ha følelser.

Det er bare de to siste som kan vise seg å være problematisk. Jeg drikker daglig kaffe, hvis jeg ikke snart slutter å tenke på smerten dette medfører koppen kommer jeg til å få mentale skader. Det er ikke morsomt å skadde noe så søtt og omsorgsfullt som en blomsterkopp.

Paven

Siden vi tar oss mange friheter her i Norge (inkuldert religionsfrihet og ytringsfrihet) kan jeg uten å bekymre meg nevneverdig over min fremtidige helsetilstand fortelle dere en hemmlighet. Om paven. Dvs, han vi kaller paven, alle med litt vett i hjerne og minial interese for nyheter har fått med seg at paven døde for noen år tilbake. I hvertfall, denne "mannen" med mange navn (Benedikt XVI, Benedictus PP. XVI, Joseph Alois Ratzinger) er ikke så harmløs som man skulle tro. Sletts ikke.

Legg merke til bruken av hermetegn rundt ordet mann, Benedictus er nemlig ingen mann. Langt derifra, han er et romvesen, nøye undersøkelser har hittill ikke gitt noe sikkert resultat angående "nasjonaliteten" hans, noe jeg forsåvidt ikke tar så tungt. Alt vi trenger å vite er at han er evil. Han er fra en evilplanet og han ble ikke født av en kvinne men kom ut av munnen til et manne-romvesen, mangelen på kjærlighet i barndommen kombinert med genene hans har gjort han til den han er i dag.

papstbenediktxvi517x698
Med sin verdensomspenende makt har han med letthete klart å fjerne alle bilder som virkelig viser hans bakgrunn tydelig. Men du kan på dette bildet ane ondhetene som strømmer ut av øynene hans. Type bad guy i star wars øyne. De roper kanskje ikke "I'm sent from outer space to destroy earth", men de gjør mye mer enn å hviske det.

Det er også en grunn til at han valgte den kirkelig veien til makt og ikke den politiske, alle hattene skjuler hornene. Det hadde vært mer mistenkelig hvis USAs president bestandig gikk rundt med caps. Litt mer mistenkelig i allefall...

Bussdamen

Det bor en dame i nærheten av meg (det bor såklart mange andre damer i nærheten av meg også, det er en av fordelene med å bo i en by) Hun tar bussen sammen med meg hver dag(hvis jeg ikke er forsinka) Hun har på seg rosa flette-genser hver dag. Hun går over veien i stedet for å gå under undergangen (selvom hun vet om undergangen), hun handler nøyaktig to handleposer på ICA og en på helsekost-butikken hver dag. Hun står på bussen hver dag, helt frammerst, med helsekost-posen på settet ved siden av (hvis det er ledig). Hun står selv når det bare er tre gammle damer og en katt på bussen. Hun kjører den samme strekkningne hver dag, og hun sjekker busstabelen hver dag.

I dag prøvde hun å si noe til meg, tror jeg. Jeg hørte bare Bono synge "one love, one life". Hun prøvde også å kysse meg (det føltes i allefall sånn ut). Når hun snakker til folk svarer de ikke, jeg hadde lyst til å svare, selvom jeg ikke hørte.

Jeg er hellig overbevist om at det kommer en onsdag hvor damen ikke er på bussen. Da kommer jeg til å begynne å gråte. For da vet jeg at hun ligger død på vegg-til-vegg-teppet sitt i ranheimsvegen 28B, den tigerstrippete nabokatten har tisset på flettegenseren og slikket i seg kosttilskuddet. Det kommer til å ta tre uker før noen savner katta, og finner det innskrumpete liket til damen. (Nei, jeg vet ikke hvor hun bor). Jeg kommer til å savne henne.

Akkurat nå føler jeg meg litt som C.S Lewis (nei, jeg føler meg ikke dø. Eller britisk). Det er bare fordi jeg har overbrukt parantser i dag (misforstå meg riktig, C.S Lewis overbrukte ikke paranterser. Han var bare ikke redd for å bruke dem). C. S Lewis er min barndomms parantes konge. (er det vanlig å ha paranteskonger? Har du en?)

Ung jente til salgs!

Internettet er slemmt mot meg. Min venn Google er uhøflig og bror wiki vil ikke en gang snakke med meg. Google var lissom snill, jada-jeg-skal-hjelpe-deg-snill. Yeah right. Når skal jeg lære meg at naivitet verken er sjarmerende eller praktisk? I allefall, hvis Google (jeg håper du hører meg nå kjære venn) hadde vært litt mer fuckings behjelpelig hadde jeg hatt et vakkert, magisk og banebrytende sant sitat på italiensk. Sånn som tingenes tilstand er har jeg bare dette "Don't you know that it takes so little to make me happy? A chocolate ice cream. Or two".

Det stemmer i både mitt og Doras tillfelle, det skal så forbanna litt til for å gjøre oss lykkelig. En sjokoladeis, eller to. Eller kanskje pølse i brød. Eller potetgull fra blå pose og ekte cola. Eller taco med masse saus. Jeg er billig, og jeg har ingen problemer med å innrømme det. Jeg kan kjøpes for si...37 kroner. Jeg tror det er det det koster for wannabe-italiensk is på trondheimtorg. Iallefall, jeg er til salgs. Sånn, fra dette øyeblikket og frammover. Ingen skruppler. Gjør meg lykkelig. Kjøp meg. Kjøp mat til meg. Kjøp is og pølser til meg?

10 poeng til de som vet hvilken film det feilaktige sitatet er hentet fra. 20 til de som er villig til å kjøpe sjokoladeis til meg (og trylle den hit asap) 30 poeng, evig vennskap og personlig slave til den som holder meg med mat og is resten av livet.

Profesjonelt matvrak.

Jeg sitter å gomler på den nestesiste tobleronebiten. Samme hvor hardt jeg prøver klarer jeg ikke å ingorer den svake murringa i magen. Om jeg så lukker øynen og forestiller meg matruska dukkene mine blir 30 centi høye, levende og blodtørstige forsvinner ikke murringa. Ikke om jeg forestiller meg en blodtørstig og kåt vampyr en gang. Æsj. Ikke hjelper det å gomle toblerone heller, vist er smaken god, det er mer effekten det står på.

Det er fem minutter og 45 sekunder igjen til middag. Eller, det er fem minutter og 45 sekunder igjen til jeg skal gå ned og kreve middag. Ah, det er deilig å være bortskjemmt. Det er indisk karri hønsesuppe med ris til middag. Etter middagen skal jeg dra til huteteita, der skal jeg spise sjokoladeboller og drikke kakao med krem. Når jeg kommer jeg skal jeg spise speilegg til kveldsmat også skal jeg ta den aller siste tobleronebiten til dessert. På lørdag skal jeg på bursdagsfest, da forventer jeg både pølser, kake OG sjokoladepudding.

Neida, hele livet mitt handler ikke om mat. Det bare ser og høres sånn ut. Jeg må virkelig slutte å blogge når jeg er sulten.
Er du et profesjonelt matvrak?

MangelpåVegarsykdom.

Jeg er syk. Jeg er rammet av den heller sjeldene og svært alvorlige mangelsykdommen mangelpåVegarsykdom. Det er hardt, og jeg har egentlig ingen forhåpninger om å finne noe som lider av den samme tilstanden. Men, det er vel verdt et forsøk?


Fakta om mangelpåVegarsykdom.

Årsaker: Mangel på Vegar i hverdagen.

Risikofaktorer: Tilbringe mye tid med Vegar. Deling av seng med Vegar øker risikoen for sykdommen med 90%.

Undersøkelser: Kan utføres på egenhånd. Utsett deg selv for 24 timer med Vegar, symptomene vill dukke opp fem minutter etter at Vegar'en har forlatt åstedet.

Symptomer: Plutselige angrep av følelsen savn, ved for lite kontakt med Vegar. Bilder av Vegar og gjennstander som minner om Vegar (frosker, anime og manga-relaterte ting, store mario-sopper og klesplagg) utølser stikkende følelse i mageregionen og sukkende lyder. Konsentrasjonsvansker og hyppig avsporing i tankegangen er også et vanlig symptom. I tillegg kommer en slags form for vrangforestilling om at verden snurrer rundt Vegar.

Behandling: Det finnes bare en kur for denne sykdommen og det er tid sammen med Vegar. Det beste er fysisk nervær med Vegar. Psykisk nervær kan brukes forebyggende. Msn, sms og til nød telefonsamtaler kan ha en dempende effekt på symptomene.


n72162062547500436410
Han er avhengighetskapende.

En ypperlig kur mot mangelpåVegarsykdom er en helg i Oslo med Vegar. Hvis du i tillegg legger til andre fantastisk mennesker som Elisabeth og Rebecca er dette en kur mot mange flere ting. Når man i tillegg tilsetter Sonata Artica live kan man dø mye lykkeligere. Jeg kan i hvertfall det. Sonata live var... ut-av-denne-verden.

But what if I'm a mermaid?

I dag har jeg gjort noe så fornuftig som å gå meg tur i fjæra. I stappmørket. En opplevelse som lærte meg mange små nyttige ting: Det er farlig for tåfisene å gå tur på mørke og kronglete stier, det gjør mye mer vondt å tryne i fjæra enn på fotballbana, himmelen kan være fin uten månen. Og saltvann smaker like godt i oktober som i juni men blod smaker fremdeles bedre enn saltvann. Et annet resultat av turen er at jeg snart kan "Silent all these years" utenatt og i tillegg altid kommer til å asosiere sangen med saltvann, blod, mørke og stjerner. Fine sangen.

Jeg har også fått gjort unna mye tankesortering og hatt dype samtaler med Ylva (min lille magiske bestevenn. Som forøvrig tok seg den frihet og fly rundt i en mørkeblå ballkjole i dag, det hadde virkelig vært noe å være ufølsom ovenfor kulda) Jeg er  også 99% sikker på at jeg så en ensom leprechaun mellom to fjæresteiner. Så, etter å ha tilbragt 30 minutter med å orientere meg uten nattsyn og 35 på å sitte i fjæra med Ylva føler jeg meg bedre enn jeg har gjort på lenge. Det er like før jeg vurderer å forbli menneskelig i en par tre år til. Saltvannsmak og stjerner er sikkert ikke like fasinerende når man har evig liv og nattorientering mister litt av sjarmen når man ser bedre i mørket enn i dagslys.


But what if I'm a mermaid.
In these jeans of his
With her name still on it
Hey but I don't care
Cause sometimes
I said sometimes
I hear my voice.
And it's been here.
Silent all these years.


Det beste med sanger som egentlig ikke gir mening er at jeg kan gi dem mening. Aldri i livet om jeg vill vite hva Tori Amos tenkte på når hun skrev denne sangen. Den skal ikke ødlegges. Jeg skjønner foresten ikke bæret av hvordan man "legger inn" youtube-snutter her. Og det plager rumpeballene av meg.

To fly away on the wings of illusion is a way to stay sane in a world gone mad.

Etter jeg kom hjem fra skolen i dag har jeg gjort to ting. Den ene var å puste, den andre husker jeg ikke lenger. Hver gang jeg lukker øynene ser jeg spindelvev som bevger seg fram og tilbake i lysets hastighet. Derfor kan jeg utelukke at den andre tingen var soving. Jeg kan også utelukke lesing og tv-titting siden bokmerket ikke har beveget seg og TV-en er død. Konklusjonen er at den andre tingen var musikk, Tori Amos mest sannsynlig. Når jeg var ferdig med dvale-aktiviteten min drepte jeg 12 jenter med ståltråd og asistanse fra en vampyr. Som deretter bet meg. Endelig. Jeg har lenge hatt lyst til å bli en vampyr, lenge hatt lyst til å slutte å være menneske. Joine den overlegene rasen og bli kvitt menneskelig balast som overdrevene følelser, tårer, matlyst, frysing og søvn.

tori amos
Jeg er Tori Amos hekta. Det kommer mest sannsynlig bare til å vare i en uke. Men det er deilig. Hvis du hadde valget (som du aldri kommer til å få): Vampyr, varulv eller døden?

Drømmen om Bhutan!

Jeg fikk streng beskjed fra Tore's hjerne om å blogge om hvorfor jeg har ustyrtelig lyst til å reise til Bhutan. Siden jeg har tilbragt dagen med å få vondt i hodet av gym, bli voldtatt munnen og klage over bokhandlene (som av en eller annen merklig grunn verken har Camilla Collets fortællinger eller Gogols samlede verker) kjenner jeg ikke helt lysten boble i meg. Verken til å reise til Bhutan eller blogge.

Men here we go.

10 gode grunner til å dra til Bhutan.

  1. Tordensdrakens rike (Durk Yul) er Bhutans offesiele navn.
  2. Det er avbildet en drage i flagget deres.
  3. Det er fullt av drager i Bhutan.
  4. Kloke hoder klarte å holde en stasleders død skjult i 54 år. Det danker ut Nord-Korea med god margin.
  5. Den tradisjonelle kvinnedrakten i Bhutan kalles Kira. For alle med en tå i animens verden er det en god nok grunn til å sette seg på flyet.
  6. Mannsdrakten er forøvrig ganske snasen den også.
  7. Fullt av munker som jeg kan leke meg med.
  8. Det er vansklig å komme seg ditt. Regulert turisme. Drar jeg til Bhutan kan jeg skryte av det på alle framtidlige fester. 
  9. De har et eget språk. Lærer jeg meg å fortelle eventyr om drager på Dzongkha, kommer jeg til å bli festens midtpunkt.
  10. Jeg kommer helt sikkert til å få se minst en drage!
  11. Jeg blir sikkert kjempepopulær på festene der også. Med mitt drageblod.

Såe, 10...11 gode grunner til å dra til Bhutan. Tall er vanskelig, i løpet av tre mattetimer løste jeg en sudoku, gjennomsnittet i klassa lå på fem. Ah. Nå skal jeg løse mer sudoku. Det er moro å gjøre ting man ikke kan. Som å blogge om Bhutan, løse soduku, spille fotball og leve uten å puste å spise grønne monstre (jeg har prøvd alle sammen i løpet av de siste 24 timene)

Hjertesjokolade.

Jeg leter etter berømte fotografier. Som er forbundet med historiske begivenheter. Og viser "human suffering or curage". Det høres mye lettere ut enn det er. En faktor man må ta med i beregningen er at jeg er kresen. Utrolig kresen. Jeg spydde av "fremmed" brød helt til jeg ble 16. Jeg nekter å spise salaten samtidig som middagen, jeg syns smør er kvalmende salt og kommer aldri til å lese en eneste krimbok igjen. Jeg har aldri sett en eneste episode med Friends og er egentlig uvenner med TV'n på heltid. Jeg var singel i 17 år, delevis fordi jeg er så kresen som en...utsulta måke. Altså en måke som verken liker torsk, sild, kotletter, søppelposer eller krill.

De få berømte bildene jeg med mine ekselente internett-lete-kunnskaper kan finne er 9/11bilder og seee-han-går-på-månen. Ikke snakk om. Jeg leser teksten jeg, jeg ser ikke på bildene. (Er jeg alene?)

Nå skal jeg nerde Happy Tree Friends i stedet.


17118logo
Jeg er vel ikke den eneste 18åringen som er forelska i giggles og gjengen?

Kåsemat.

I dag skal jeg gjøre noe jeg ikke har gjort siden 9 klasse. Skrive kåseri. Det er ille, de fleste av mine bakfulle skolekamerater har allerede begynt å skrible ned menningsløse ord, min resultatorienterte skolebestevenn har skrevet et 10stjerners kåseri by now. Jeg ransaker hjerne etter orginale unskyldninger for å slippe. Så langt har det ikke dukket opp noen lyspærer. Kanskje jeg bare skal selge meg, enkelt og greit i grunn.

Pappa ICE hadde den glede og informere meg om at jeg måtte gå ut av rommet mitt, ta til høyere, gå sakte nedover trappen med føttene først, svinge inn gjennom glassdøra til høyere, deretter ta en usving uten å rive ned skipspostkassa eller kokoselefantbollen, deretter skulle jeg forflytte stolen bort fra bordets overflate og sette min rumpeoverflate på stolen. Det er hjemmelagd pizza på menyen!

(Note to self: ikke blogg når du er sulten og ikke trykk på "Lagre + publiser" i steden for "lagre som utkast")

Kanskje vi blir sammen igjen?

Det er flere år siden jeg og kondisen skrev under på skilsmissepapirene. Siden har vi ikke hatt annet enn sporadisk kontakt, da for å krangle så busta fyker. I dag ringte kondisen meg, vi hadde en lang og heller flørtende samtale. Kanskje det er håp for framtiden?

Dette er så klart bare noe jeg innbiller meg, i et akutt anfall av lykkefølelse som ofte inntreffer under og etter mine sjeldene joggeturer. I dag hadde jeg på meg superundertøy for første gang på 13 år. Fuck høsten! Det er såklart en helt idiotisk ting å si, hvis jeg skulle hatt sex med en årstid hadde jeg definitivt ikke valgt høsten. Høsten er kald, kjedelig og bare egnet til klemming og kos. Hvis jeg skulle hatt sex med en årstid hadde jeg valgt vinteren. Eller kanskje sommeren, selvom om sommeren er en oppskrytt sex-partner. Han lar oss vente lenge, han lover varme og eksotiske tilstander. Men når han først dukker opp er det slappt, skuffende og fullt av tårer. Nei, vinteren er tingen.

7252d263f4830663ad8566606c472150

Hvilken årstid ville du hatt sex med?

(Nei, jeg er ikke sexfiksert, og hvis jeg er det vet jeg hvem sin feil det er)

Mamma strikker genser.

Mamma kjefter på meg. Fordi jeg har blitt feltpartner i MSF (leger uten grenser). Hun synes jeg burde bruke pengene mine på noe mer fornuftig. Mødre liker å kjefte på døttre fordi de bruke penger på ufornuftige ting, det er et velkjennt fenomen. Jeg burde ha tenkt på det før jeg skrev under.

Tenk på alt det fornuftige jeg kunne ha brukt ca100 kr i månden på. Tenk på alle skoene jeg må gå forbi, alle h&m stativene, alle toppene, alle ballkjolene, alle sjokoladeplatene, all sminken, alle røykpakkene og vinflaskene. At jeg ikke tenkte på det. At jeg ikke tok med i beregningen at ungdom skal bruke penger på fornuftige ting som alkohol og undertøy. Hvordan kunne jeg være så dum å bruke penger på å hjelpe andre? Virkelig. Nå skal jeg sette meg i skammekroken. Dumme meg.


Å jul med din glede

Det er den 15. oktober i dag, og folk gleder seg til jul, folk snakker om jul, folk planlegger jul, folk kan gå å knulle smulteringer for alt jeg bryr meg.

Det er lenge til jul, det burde ikke være lov å snakke om jul før fjerde november, det burde ikke være lov å glede seg før fjerde desember. Det er lenge til jul, alikevel er tanken allerede nedtrykkende. Jeg gleder meg ikke til jul, ikke nå, ikke om ei uke og ikke om en månde. Jula er ikke noe å skryte av lenger. Forrige jul var jævlig..denne blir bare teit. Innen advent kommer jeg til å ha klistra på meg julesmilet, men enn så lenge har jeg bare lyst til å kidnappe nissen og avlyse jula.

Jeg liker virklig ikke jula. Julemat er vondt, å gi gaver er vansklig, å vaske huset er kjedlig, å synge salmer gjør vondt, og være alene er ensomt. Jula suger. Å deg gjør mine kreative evner også, jeg har tusenogåtte ting og skrive om, men jeg er altfor rumpehullaktig til å skrive om noe anna enn ekkle ting. 

Liker du jula?
Gleder du deg allerede, kanskje?

Farvel til våpnene!

Jeg sitter å leser i "fravel til våpnene" og lurer på om det kan bli stor mer hemingwaysk, jeg antar at det kan det. Det er tre grunner til at jeg leser Hemingway, jeg får altid det jeg forventer, sånn sett skuffer ikke kjære Ernest, det dukker opp utelandske setninger og intresante drikkevarer rundt hver sving og når jeg først skal lese om kjærlighetskliss kan det like gjerne være i den ordknappe hemigwayske stil.

Kjærlighet er faktisk bedre real life enn i bøker. Ulogisk men sant, kjærlighet i bøker er falsk, ekkel og overdreven. For å ikke nevne klassisk, kjedelig, forutsigbar og fransk. Jeg liker ikke romantiske bøker. Kjærlighet i livet er ekte, skiftende, magisk, hverdagslig, praktisk og fin. So much better.

Det er foresten en fjerde grunn til at jeg hemingwayer meg, jeg er tom for lesestoff. Jeg venter bok i posten og har fremdeles en del søte russere jeg skal pløye. Men enn så lenge er jeg tom. Det er vondt, jeg tror jeg får store pusteproblemer hvis jeg må gå flere dager uten godt lesestoff. Jeg vill få abstinenser, klore hull i sengetøyet, spise 750 gram sjokolade hver dag og fantasere utstanselig om høye menn med flosshatt. Save me!

Er det noen der ute som vet om bøker jeg bare må lese før jeg dør?
Tell me!
Alt utnatt krim, Jane Austen og Lars Saabye Christensen går ned på høykant.

House.

The love of my life.

"We are selfish-based animals crawling across the earth, but 'cause we've got brains, if we try really hard, we can usually aspire to something that is less than pure evil
"

Jeg har nettopp tatt ukas beste dusj. Denne uka har nemelig bestått av en endeløs rekke av dårlig dusjer. Det var klin umulig å oppholde seg sammenhengende under dusjen i mer enn 8,5 sek. (Nei, jeg tellte ikke, jeg var for opptatt av å unngå å bli en hummer eller fryse av meg puppene). Ah, er det ikke deilig å bo i Norge? Å ha retten til å klage høylytt over dusjer med merklig tilgang på varmtvann? Uansett, House har svært lite med mine dusjopplevelser å gjøre. Akkurat derfor skal jeg nå blogge om han.

Jeg har tilbragt hele formiddagen på letting etter enten hele "One day, One room" i nice kvalitet eller manuskriptet for hele smørja. Det er et-eller-annet som ble sagt i den episoden som jeg vill høre igjen. Jeg husker såklart ikke bæret av hva det var. Jeg blir i min søken altfor opptatt av å elske House til å faktisk finne det jeg leter etter.

b0009wpm1q01sclzzzzzzz
Går det ann og ikke elske ham? Elsker du House? Gjett hva jeg ønsker meg til jul?

Ohmy! Jeg er utfordret.

Fuck you, Sol. Jeg er ikke tøff og jeg syns sånne leker er teitteite. Men, ey, jeg feiger ikke ut. Og jeg har jo alltid hatt en hemmelig drøm om å dele dirty privatlivs detaljer med dere. Så, jeg tar imot ballen. Svarer på spørsmålene og utfordrer 4 nye (u)heldige.


Såe:

- Vet du hva som er forskjellen på <head> og <body> i et html-dokument?

Jeg vist ikke at ting som ikke pustet trengte hode og kropp?

- Hva er det største organet på menneskekroppen?

Det største organet i mennskekroppen er tykktarmen, seks meter folkens. Det største organet på menneskekroppen er huden. Jeg skulle ønske at det største organet var øyeeplet. Ah.



Også over til privatlivet:

- Hvor ofte onanerer du?
Jeg fører ikke statestikk. Gjør du? Er det vanlig? Skal jeg begynne med det kanskje?

- Bytter du truse absolutt hver dag?

Nei! Jeg er fra bygda for faen.

- Hvor ofte dusjer du?

Ca annenhverdag.

- Såper du deg alltid inn når du dusjer?

Jeg doktor-grever meg når jeg dusjer. Såpesåpe er æsj for kroppen.

- Bruker du ekstra lang tid på å såpe deg inn nedentil?

Ja, såklart. Det er så masse krinkler og kroker der at noe annet ville ha vært uhygenisk.

- Hvor ofte pusser du tennene om dagen - om du i det hele tatt gjør det?
Jeg pusser dem ikke om dagen jeg. Jeg pusser dem om natta.

- Har du prøvd analsex?

Once. Og det var ikke en gang frivillig. Såe, never again.

 - Ser du på papiret etter at du har tørket deg i ræven?

Ingen del av min kropp heter ræven. Men, ja, jeg ser på papiret etter at jeg har tørka meg i ræva.



For å kaste ballen videre:


- Rebecca, jeg bare dør etter å vite hvor ofte du onanerer.
- Draum/Gina, come on, jeg lurer på hvordan det står til med dusjinga i Irland!
- AfricanQueen, du er akkurat passe ærlig.
- Macarron, svarene er så mye mer intresante når de kommer fra en gutt!


Hjernebrikker.

Jeg sitter i en merksnodig god kontorstol og lurer så smått på om jeg har nådd toppen av følelsesløshet, min personlig topp that is. Det eneste jeg føler er et snev av trøtthet. Merklig saker, jeg kan rammse opp hundreogførtiåtte følelser jeg burde føle akkurat nå. Som jeg pleier å føle. Uansett, i et tapert forsøk på å vinne tilbake mitt rike følelsesliv skal jeg tenke på det beste. Følelsen av å lese en gammel bok, den helt spessielle følelsen av å lese en bok som ble skrevet i 1855 eller som har stått i min avdøde mormors hylle siden hvetebrødsdagene hennes. Eller en bok full av grønne understrekkninger og kaffeflekker fra min fars studietid.

Misforstå meg riktig. Nyeskrevete bøker kan være like bra som gammle, det finnes splitter ny literatur som er like god som den steingammle. Det er bare ikke den samme følelsene. Det er deilig og tenke på at jeg en gang i fremmtiden vill kunne lese "Opptegnelser fra et kjellerdyp" å huske hvordan det tok meg nøyaktig en togtur å fulleføre boka forrige gang, å finne igjen mine forsiktige blyantstrekker og huske hvordan min 18årige hjerne forestillte seg at toget mitt var på vei til St.Petersburg, samme hvor ulik nsb er den russiske jernbane.

peicesofthepuzzleart1bysubomouse
I går la jeg pusslespill og drakk vin. I kveld skal jeg legge pusslespill og spise middag. I usedvanlig godt selskap. Bare tanken gjør  meg glad, i tillegg merker jeg at jeg irritere meg over bakgrunns musikken her. I tillegg angrer jeg på bokvalget mitt, John Irving er og forblir en sexfiksert rar gubbe med for stor hjerne.

Er hun ikke kul?

n72162062542623171177

Første november skal jeg høre et av verdens kuleste band live. Sammen med en god del av verdens kuleste mennekser. Noe som inkluderer det kuleste mennesket, Rebecca. Hun har hundreogførtiåtte profilbilder på facebook, så det var ingen sak og snik seg til ett som jeg kunne bruke på min o'store blogg. Er hun ikke vakker? I allefall: Rebecca, det kuleste mennesket i verden. Ei god venninne jeg aldri har møtt. Hun kjenner til skummelt mange av mine skitene hemmligheter og indre ønsker, den første november skal vi møtes og snakke hull i hodet på hverandre. I tillegg skal hun ta hundreogfjorten bilder av meg, slik at jeg også kan ha noe fine bilder av meg selv å brife meg. Også skal jeg sjenke henne.

Yey for første november!

(Jeg er en av de personen som aldri orker å sjekke hvordan menneske staves, de fleste forstår at jeg skal fram til en pattedyr rase som går på tobein, spiser det meste og innbiller seg at de er inteligente, selvom om jeg har en mistanke om at bokstavene kommer ut feil..slik som de pleier hos meg)

Jeg er en realist med drømmer!

Jeg har planene klare for resten av livet!

Dvs, jeg og Vegar har planene klare for resten av livet. Og, nei, de inkluderer ikke fast inntekt, enebollig i Tønsberg, hund ved navn voffsen, skinnsofa fra IKEA og to bøttefødte. Planen min er mye bedre enn som så.

Det hele starter stille og rolig med en ferietur til Italia. Genova helst. I Genova møter Vegar en italiensk skjønnhet med store kokkekunnskaper, siden hun er lettere sinnsforvirret er det bare et tidspørsmål før det er duket for bryllup. Etter brylluppet flytter det nybakte paret til Norge (hun er, som dere ser, svært sinnsforvirret). Med på lasset følger damens sjarmerende erke-italienske far.Så snart fruen oppdager det norske helsevesenets fordeler, havner faren på sykehjem. På sykehjemmet hvor jeg jobber.

Siden han verken snakker norsk eller engelsk, blir jeg nødt til å lære meg italiensk. Jeg besøker sykehjemmet på fritiden og tilbringer timevis på sengekanten mens jeg hører på røverhistorier og komplimenter på italiensk. In the end dør italieneren, siden jeg var den eneste som brydde meg om han på hans dødsleie går hele den (gigantiske) arven til meg. Hans dødsønske er å begraves i hjemmebyen, hvilket medfører en tre månders tur til Genova. Ah, jeg må ikke glemme å legge til at jeg gjennom hele livet forblir Vegars elskerinne.


Herlig plan? :D

Ut på tur aldri sur!

"Særiøst! Hvis det kjem en ælg,da går æ å heng mæ sjøl! Det sværge æ på!"

Jeg har vært på orienteringsdag med klassa. Det er min 1029323 orienteringsdag, og jeg må innrømme at den skiller seg ut i mengden. Jeg brukte å være hun som ikke passet inn, byberta, hun som alltid gikk seg vill med bestevenninna og kom tilbake med blå munn, hun som ikke levde og åndet for skyting av dyr med horn eller blinker.Nå er jeg hun fra bondelandet. Hun som vet hva kompasskurs er og har vært på orientering før. Det hindret meg ikke i å finne 1 og 1/2 av 9 poster og bare så vidt å finne tilbake til leieren.

Jeg fikk pluss for å stille med joggesko, pølser og godt humør. Folk ankom i ballerinasko. Ballerinasko på skogstur. De ankom også i merke-jeans med prada-vesker og sminkepung. Lærerens iq kan også bestrides, gutten-som-elsker-å-shoppe havnet sammen med han-som-kjører-jeep-og-har-vært-i-heimevernet. Nå sitter jeg og synger med til Garth Brooks,mens jeg lurer på om det kan bli stort mer Amerikansk uten å komme med stjerner og striper. Noen ganger er det godt å ikke være gjennomsyra anti-amerikansk.

"I spent last night in the arms.
Of a girl in Louisiana.
And though I'm out on the highway.
My thoughts are still with her"

Nervøse folk <3

Jeg liker å være alene. Ikke her hjemme, ikke der jeg bodde før og ikke i senga mi. Men ute, jeg elsker å vandre gatelangs å studere mennesker. Jeg elsker å spise italiensk is på steder med landveisran-priser, jeg elsker å sitte i trapper, jeg elsker å kjøre buss og jeg elsker å se på nervøse mennesker. Alene. Det er ikke noe tess hvis jeg har kompani.

Nervøs mennesker. Ah, nervøse mennsker er morsome. Alt det søte og rare de gjør. Selv er jeg ekstremt kjedlig på dette punktet. Når jeg er litt nervøs, er jeg OK. Jeg lager knute på alt som kommer i min vei, nynner på dårlige sanger, får akutt nikotinbehov men failer bestandig når jeg skal tenne på, innhalerer for mye og begynner å hoste til jeg gråter. I tillegg spiser jeg enorme mengder papir. Når jeg er veldig nervøs derimot, finnes jeg verken søt eller rar. Jeg blir rolig, jeg sitter stille, jeg sier lite eller ingenting, jeg ser en smule fjern ut og har en liten tendens til å løfte det ene øyenbrynet, bortsett fra det oppfører jeg meg helt normalt. Hvis noen hadde tilbudt meg en røyk, hadde jeg tennt den på første forsøk og tatt meg god tid. Jeg kan sikkert telle de gangene jeg har vært så nervøs i løpet av mitt liv.

Men, mange andre er søt-nervøse. Det er morsomt. De kunne ha vært med i bøker. Jeg egner meg ikke som roman-person, jeg er for anonym, kjedelig og vinglete til det. Skulle jeg vært med måtte jeg ha vært forteller. (Dette innlegget skulle egentlig handle om undertøy og blod. Nevnte jeg at jeg er vinglete?)


Er du søt når du er nervøs? Hva gjør du?  :D

skriftover.

Jeg elsker lister.

10 gode grunner til å dra til Russland.
  1. Gogol.
  2. De snakke russisk. Russisk for svartefaen, det er herlig.
  3. Vodka.
  4. De isbader om vinteren. Russiske menn er barske.
  5. De selger is i gatene i januar.
  6. Det er, after all, et naboland.
  7. De liker vikinger.
  8. Jeg kan banne på russisk. Nesten.
  9. Jeg kan i hvertfall det russisk ordet for pule. Et av dem, jeg vill lære de andre også.
  10. Musefisa. 

10 gode grunner til å spare pengene å dra til Finnland i stedet.
  1. Tarja Turunen.
  2. Sonata Arctica.
  3. Teräsbetoni.
  4. Tarja Turunen.
  5. Det er lovlig med tre iii'er etterhverandre i et ord.
  6. Finsk er vakkert.
  7. Finner er nesten like barske som russere.
  8. Jeg kan det finske ordet for sofa.
  9. Vodka.
  10. Kanskje Tarja har en ukjennt søster?

12promo2008high
Shitfaen. Jeg tror jeg drar til Finnland først. Hvem blir med?

The love of my life.

"In that hour of trial it was the love of his master that helped most to hold him firm; but also deep down in him lived still unconquered his plain hobbit-sens: he knew in the core of his heart that he was not large enough to bear such a burden, even if such visions were not a mere cheat to betray him. The one small garden of a free gardener was all his need and due, not a garden swollen to a realm; his own hands to use, not the hands of others to command".
(J. R. R Tolkien - The Return of the King)

Sauer og ulver!

Verdens befolkning kan deles inn i to deler, de som hver eneste dag strever for å være som alle andre, for å være en del av flokken og forsvinne i mengden. Og de som alltid vill stå ut, være seg selv, være den eneste, enestående og spessiell, the one and only. Sauer og ulver, for å bruke en velkjennt ulogisk sammenligning (ulver er flokkdyr  og sauer tenker ikke i det hele tatt...).

Jeg vet ikke om jeg er ulv eller sau (for å fortsette å burke dårlige bilder). Mest ulv tror jeg, jeg er spessielt after all. Det er vi vel alle? Jeg er lei av å prøve å passe inn og det er mer enn en gang hver dag jeg sender en takk til the-all-father som begynner med "ågud, så glad jeg er for at jeg ikke er en av dere". Det er også minst fem ganger om dagen jeg ler av verden og seks hvor jeg sukker over den. Før var jeg sauesau, jeg tilbragte barndommen som sauen over alle sauer, jeg prøvde og prøvde og prøvde å passe inn men var hele tiden for dum til å klare det. 

Denne teorien er såklart full av logiske feil. For det første kan man ikke dele verdens befolkning inn i to deler. Selvom det har vært en hobby siden en smarting fannt ut at "women fight their fights in childbed" .En stygg hobby. For det andre er majoriteten av verden ulve-sauer. Alle er vistnok forskjellige, ergo er vi alle ulver, sammtidig er ingen enestående og alle er en del av folken, på sett og vis. (Alle er foresten et ord både sauer og ulver misbrukre og "alle andre" enn ikke-eksisterende masse).

Ja, jeg holder på å bli gal, eller normal. Alt etter som.
Også er jeg missunelig på Rebecca
som kommer til å få et miniavstand-forhold, mens jeg er stuck i langdistanse forhold i tre og en halv evighet til. Feigt er det.

Ærlighet.

Er min nye ting.

Fra nå av skal jeg møte verdens utfordringer med ærlighet.Starting today. Ærlighet sies å være en dyd, å fortelle sannheten å være det eneste rette.Jeg har verken likt eller holdt meg til ærlighet siden andre klasse.I andre klasse hadde en eller annen heller dårlig bok innprentet i meg at det gikk dårlig med alle løgnere, jeg fikk akutt dårlig samvitighet etter hver eneste lille usannhet. Jeg husker ennå følelsen av en gigantisk flaggermus med pigger i mageregion, det var vondt. Jeg løp til pappa og innrømmte min synder. Flaggermusen fløy ut av munnen min og rett inn i kleskapet, det var godt.

Mine halveis skurrete minner fra andre klasse forteller meg at jeg burde prøve igjen. Ærlighet var godt da, hvorfor ikke nå? Jeg har med tiden blitt ganske glad i flaggermus, noe som nok kommer til å by på problemer. Bortsett fra det ser jeg virklig ikke noen grunn til å la være.

Så. Fra nå av skal jeg være ærlig. Spørr meg om hva som helst, og intet annet enn flaggermuser og reinspikka sannhet kommer til å forlate min munn.


popcornbatmimeibyoborochann
















Hvordan går det ann å mislike flaggermus? Aw.
Kanskje jeg skal droppe hele ærlighetstingen og dra på flaggermusjakt i stedet.

Here it comes...

...the thing about love <3

Jeg er i godt humør
. Veldig godt humør. Jeg er happyhappy og akkutt alergisk mot alle annen musikk enn lovesongs by Shania Twain. Musikk som pleier å gjøre meg småleiseg, de pleier å få meg til sukke over verden og kjenne uro i mageregion.

Nå synger jeg med. Jeg nynner smiler og sensurer verken ordet love, forever eller you. Jeg har ingen synlig eller usynlig grunn til å være så glad, tvert i mot har jeg en dag bestående av lekse-maraton, torturering i treningstudio og romm-fremgraving foran meg. 

Alikevell smiler jeg. Det er nesten skummelt. Jeg vet ikke om jeg liker å være så glad, sånn helt uten videre og helt på egenhånd. Det er uvannt. Og skummelt. Jeg liker definitvit ikke å synge med til lovesongs og smile. Det er sykelig. Jeg er nesten så glad at jeg glemmer å være redd, det er også litt skummelt. Selvom jeg er så glad at jeg  nesten glemmer det også. Vel, dere ser sirkelen uten at jeg trenger å tegne hele rundkjøringa.


Love has a way to find ya.
Sneaks up right behind ya.
There ain't no particular way
You don't know when it's gonna
Come runnin' 'round the corner

There ain't no particular way.
So, don't give up (don't give up
on love till you get your share)
You're gonna get your share
The thing about love (The thing about
love is it's) -- is that it's everywhere!


Som vanlig er spørsmålet: er det meg eller verden det er noe galt med?

ohjoy

Død over treningstudio - Lenge leve kyststien


Jeg har vært på joggetur i dag jeg.
I fare for å høres ut som  en av de trenningsnarkomane bertene jeg har brukt hele grunnskolen på å hate: Det var herlig. Pink Floyd hammret klassikkere inn i øregangene mine mens jeg passerte hund etter hund etter hund. Og herre etter herre, men hvem ser på herrer, når de kan se på gordon setere?

Det var først midtveis på Ladestien det ironiske gikk opp for meg. "Pink Floyd hammret klassikere inn i øregangene mine", pink floyd, rosa flodhest. En rosa flodhest hammret musikk inn i ørene på en rosa flodhest som trammpet seg bortover bakken. Jeg er stolt over å si at latterkrampa dette medførte ikke var den beste trimmen jeg fikk i løpet av turen.

På trenningsenter ser de rart på deg hvis du får latterkrampe, eller går på dører, eller ikke skjønner hvordan en step-ting-tang-stang-sak fungere. Hundene på kyststien ser ikke rart på noen de, selv ikke på leende rosa flodhester.

Those were the days!

Jeg er mer ærlig enn høflig. Mer slem enn snill. Mer sær en kjedelig. Mer realist enn pessimist. Men mer pessimist enn optimist. Og mer meg enn deg^^


fem-på-topp.
1.Venner.
2.Softis.
3.Månen.
4.******.
5.Fantasy.
6. Anime.

Jeg kan ikke dette. Kan du?^^
Jeg kan ikke telle heller, som du ser.

Mer randomstuff om herlige meg: Jeg er redd for katter. Jeg hater grøt. Elsker jorbær. Er skolelei. Elsker alt Cecelia Ahern har skrevet. Forguder Tolkien. Flogging Molly, Tarja og Toybox er øreporno. Jeg prater mye. Jeg tror på mye. Jeg er intresert i folk. Jeg liker å våkne til måkeskrik. Jeg liker Happy Tree Friends og Elfen lied, nei elsker. Og jeg er glad i vennene mine. Jeg synes alt er morsomere med lilla neggler. Også eier jeg en rosa lekebil.

Jeg skal til Russland, blir du med?^^
Drager finnes!


"It's just a moment, this time will pass - Bono"



Det er moro og besøke teite nettsamfunn og lese gammle profiler. Profiler som er så gammle at de må sensures littebittegrann faktisk. (Ja, jeg kjeder meg helt utrolig fantastisk mye. Vill noen redde meg? Og bloggen min, den blir snart helt ødlagt av kjedsomhet..stakkars mørke måne)

Er gresset grønnt? Ja.

Har jeg lyst på is? Ja.
Har jeg ennå mer lyst på is? Ja.
Tror jeg på julenissen? Nei.
Tror jeg på kjempeedderkopper? Ja.
Tror jeg hemmligheten bak sukkses ligger i valget av truser? Ja.
Har jeg lyst til å kjøre karusell? Ja.
Har jeg gått tom for ting og skrive om? Ja.
Er det egentlig jeg som skriver dette? Nei.
Hvem er jeg foresten? Nei.
Vill du gifte deg med meg? Nei.
Vill du bli min nye bestevenn? Nei.
Trenger jeg en hund? Ja.


tivolibyspoonhead
Ah. Jeg vill.

Jeg har foresten tenkt over en liten sak. Jeg tror ikke nordmenn og afrikanere ser farger på samme måte, eller russere og briter for den saks skyld. For alt vi vet tilsvarer fargen grønnt fargen blått for afrikanere.

 Hvit mann kommer til afrika og spørr: "Hvilken farge er det på gresset?" Svart mann svarer med lydene som beskriver grassets farge. Hvit man tenker: "Aha, det er lydene for grønnt her nede". Hva om afrikanske øyne oppfatter grasset som blått? Det vill vi vel aldri finne ut.

You see?

Forhold på jobben.

Det er en teori som sier  "kan du en ting, kan du alle ting"
Er du en god kokk, kan det brukes for å få deg god i matte. Er du en ekselent skiløper kan det brukes for å vekke dine evner i historie, forstår du deg på barnepass skjønner du også kjernefysikk.

Jeg har aldri gitt min støtte til denne teorien. Jeg må allikevel innrømme at den ikke er grunnløs.  Av min jobb, som helsefagarbeider på et sykehjem, har jeg lært mange ting som potensielt kan være nyttig i kjæresteforhold eller jakt.

 Her er et lite utvalg:

  • Hvordan lure folk ut av klærene.
  • Hvordan lure folk til sengs.
  • Hvordan åpne buksesmekker og bh-er så fort som overhode mulig.
  • Å ikke rynke på nesa av rumpe og rapelukter.
  • Fordreie sanheten.
  • Å takke høfelig nei til et frieri.
  • Å smile no matter what.
  • Å få vilja si.
  • (Sånn egentlig lærer vi å vaske opp, vaske klær, moppe gulv, varme mat og smøre brødskiver også. Jeg har bare ikke helt mestret den delen ennå)

Har du problemer i forholdet? Er du singel og søkende?
TA DEG JOBB PÅ SYKEHJEM! :D

Nå har jeg gjort mitt for å verve folk til helsevesenet.

Ferger, bruer og brygger.

"I have a thing for ferryboats"  - Doc. McDreamy

Jeg har også en ting for ferger.
Og en for bruer. Jeg elsker ferger, finnes det noe som er like herlig som å halveis henge utover rellingen, med vinden i ansiktet, sjølukta i nesa? Jeg elsker ferger. Og jeg elsker bruer, senest i går tilbragte jeg godt over en halvtime på ei bru, jeg hørte på italienske sanger, så på et bjørkeblad og tenkte over lykke, vann og gammle guder. Jeg elsker bruer. Og ferger. Jeg har en ting for ferger. Jeg elsker ikke å gjennta meg selv, det bare høres sånn ut.

Det er annen ting med ferger også, og bruer. Jeg klarer ikke å stå på ei bru, eller være ombord på ei ferge uten å ubevist tenke tanken på å hoppe. Jeg kan ikke gå over ei bru uten å vurdere om et hopp hadde vært dødelig, eller bare skadelig. Jeg kan ikke henge over relingen uten å føle en plutselig trang til å fordele vekta mi feil. Og stupe. Er jeg den eneste som ser meg selv drunke hver gang jeg setter mine føtter på ei bru?

Derfor elsker jeg brygger enda mer. Jeg kunne ha bodd på en brygge jeg. Uten å tenke på døden i så mye som et sekund.


ferryboatbytuncatakan

Misforstå meg riktig, jeg har ikke tenkt å ta selvmord med det første.

Er det ikke lov å tvile?

5. Hva er nordlys?
A. Partikler fra sola.
B. Åndene til døde mennesker som danser på himmelen.
C. Lys som oppstår når partikler fra sola kolliderer med atomer og molekyler i jordatmosfæren.

Jeg svarte B.

 I fullt alvor. Forskere strides fremdeles om nøykaktig hvordan nordlyset fungere, og uansett om det hadde vært enige, hvem har rett til å si at de har rett? Vi ler av folk fra tidligere tider, vi ler når vi tenker på at de trodde jorda var universetse midtpunkt. Hva i helvette for oss til å tro at våre teorier er så riktige? I kunnskapsløftet står det at man skal være forskende, det inkludere tydligvis ikke å stille spørsmålstegn ved nordlysets opphav, atomer eller andre "fakta".

Hvorfor er det lov å mene hva man vill i KRL, men ikke NAM? Ingen får kjeft for å ikke tro på Gud i en KRL time. Jeg TROR at nordlys er døde sjeler som danser på himmelen. Og hvem kan nekte meg det?


auroraandcloudsbykajakka

Gjettekonkuranse: Hvilken karakter får Stine i Naturfag i år?

Jeg er maskulin.

I går satte jeg mine føtter i et trenningstudio for første gang i mitt 18årige liv.

Jeg skulle på spinning. Etter å ha tilbragt en time i med å sykkle og sykkle uten å komme til døra. Har jeg kommet fram til en god del konklusjoner:

  1.  Resultatet av spinning er at man får vondt i hodet og håndleddet.
  2. Det er altfor mye musikk (dårlig er den også. Når man er vannt med å trene med manowar og co på øret er det hardt å gå over til Espen Lind og trance) og altfor lite luft.  
  3. Man stiller med personlig suteklut i form av håndkle.
  4. Man ser surt på de som kommer for sent.
  5. Folk dusjer hjemme. Det er gratis og dusje på 3T, strengt talt har man vel betalt for det, og folk pakker sammen sakene og brummer hjem i BMW'n sine for å bruke opp alle pengene sine på varmtvann. jeg skjønner det ikke. Noen som kjenner til logikken bak dette? Please, help me!

I dag jogger jeg på kyststien i stedet.
Hva er ditt forhold til trenningstudioer?

Dette har såklart ingenting og gjøre med det faktum at jeg er maskulin. Det er bare noe norsklærern min påstår, siden jeg elsker den delen av norrønn litteratur som utelukkende går på at noen dreper noen. Og hater den som består av at noen elsker noen. I tillegg er det vist maskulint og like fantasy... det visste jeg ikke.



Barndomsminner.

I dag hadde vi rista småkryp, stekkte vingummimark og overkokt ris til middag, derfor gikk praten lystig. Det var ikke noe behov for snakkepauser og inntak av mat. Vi kom inn på herlige temaer som nedfallsfrukt, læstadianere (og deres forhold til kjøleskap), trenning og sist men ikke minst barndomsminner

Jeg har en mor som vokste opp med kjempeørn i do, ulver bak gardinene, aligator på loftet og elg i gangene. Jeg har fram til dags dato vært ganske sikker på at min barndom var kjemisk fri for slike dyr. Helt til jeg kom på kjempe St.Bernarden. Jeg var liten, liten som i fire-snart-fem-år, jeg var hjemme alene. Jeg lå og sov søtt da det skjedde:
Utenfor vinduet stod det en kjempe St.Bernard. Et stort rosa gap og altfor mange og skarpe tenner. Og en gigantisk hale. Halen var nesten det skummleste, et slag av den halen og vindusruta hadde gitt etter. Jeg gjorde det eneste fornuftige. Løp inn i stua og la meg under bordet. Jeg er ganske sikker på at jeg lå der i fem timer, mens jeg hele tiden hørte lydene fra et stykk kjempehund som prøvde å bryte seg inn. Skummelt.

Når mamma endelig kom hjem trodde hun ikke på meg. Makan, hun som vokste opp med en kjempeørn i do. Ble du plaget av store dyr når du var liten?

Det regner porselensdukker.

Hjernen min er like tom som en gjennomsnittlig lommebok i slutten av desember månde. Jeg har en sterk trang til å finne ut hva som skjer hvis jeg presser hardt på et bestemt punkt like i underkanten av øyet, men en svak stemme i bakhodet forteller meg at det ikke er et sjakktrekk.

Derfor bruker jeg øynene til å stirre på skapdøra mi og forestille meg blodflekker, deretter beveger jeg blikket i retning gulvet og oppdager, oh joy, et lik. Et nytt lik hver gang, merklig nok. Når hjernetommheten tar ekstra overhånd setter jeg meg opp i senga og kikker ut av vinduet, det regner porselensdukker, akkurat i det de treffer plena forvandles de til miniatyr mennesker. Som avveksling lar jeg blikket sveipe over motorveien mens jeg funderer på om alle kroppsdelene kan kommer fra en kropp. Jeg er ganske sikker på at det er for mange beinstumper.

Kanskje hjernen min ikke er så tom alikevel? Det er jo en mulighet for at alle likene er et resultat av hjernevirksomhet?

chinabylearningxxtolaugh
Ja, jeg er særiøs. Nei, jeg er ikke syk.


Jeg lurer litt på hvorfor det ikke lukter blod og død her inne.


Jeg elsker Arne.

Og jeg hater Arne.
Noen ganger er det ganske traumatisk og våkne opp.

Selv om det er frihelg med kjærste besøk og solskinn.

På lørdag våknet jeg klokka 07.40. Av den vakkre Arne sangen på altfor høy styrke. Før arne rakk å snuble,tok jeg telefon. Det var bare så vidt jeg klarte å tyde lydene i den andre enden. Men jeg fikk presset fram at jeg dessverre ikke kunne jobbe i dag, jeg hadde besøk. Deretter informerte jeg min sovende kjærste, den halvdøde mobilen og rommet i sin helhet om at  "faen, jeg som drømmte og allting". Drømmen var en heller dårlig foresten, jeg drømmte at jeg hadde forsovet meg til helgas stor happening (Drømmefinale i OL) og at moren min drakk øl med tjukke rørleggere.

På søndag fikk jeg en minireprise. Arne gikk fremdeles mot døra, og denne gangen rakk hjernen og tyte ut av en diger sprekk. Min første tanke var og stoppe torturen, derfor la jeg på. Når jeg så nummerte til jobb fikk jeg akkutt dårlig sammvitighet og mannet meg opp til å ringe tilbake. For å informer om at, nei, jeg kunne fremdeles ikke jobbe.



Nakken brekker med et tørt sprøtt knekk.
Og hjernen tyter ut av en diiiger sprekk!

Begge øya spretter ut!
Å nei, tenker Arne! Jeg ser ikke ut!
*syng med alle sammen*


Jeg har sunket dypt ned i gjørma...

Kalkulatorer er rare vesner.

På påbyggning må man ha kalkulator som kan tegne strekmenn, en kalkulator som klarer dette kunstykket koster hele 1500. Min kjære bror eier en kalkulator med store tegne-skills. Men nekta og selge den siden han har et seksuelt forhold til den. Han har ikke et profesjonelt forhold til den i allefall, han bruker en modell som er i stand til å utføre rosemaling til skolearbeidet sitt. Den gammle strekmann-typen er sexleketøyet hans. Og kan følgelig ikke bli min skolekamerat, selv om jeg sletts ikke har planer om å være utro med den.

Derfor er jeg nå 2000 kroner fattigere enn når jeg våknet. 1500 på skolekamerat og resten på trøsteshoping i form av bukse, mat og mat. Det verste er at jeg kommer til å miste kalkulatoren i løpet av 5 og en halv uke.

159327h15e01

Den ser ikke ut som om den er verdt 1500.
Jeg tror til og med at jeg kan tegne mye finere strekmenn på egenhånd.
Jeg har foresten funnet en fin måte å få ut frustrasjon på, prate med fulle folk på bussen.
Fulle folk er flinke til å late som om de bryr seg. Han jeg møte var veldig flink.


"Bitterblue, bitterblue, breaking up is hard to do"


"I love dreams. I know enough about them to know dream logic is not story logic, and that you can rarely bring a dream back as a tale: it will have transformed from gold into leaves, from silk into cobwebs, on waking."
 - Neil Gaiman -


Som vanlig har mannen rett. Drømmer egner seg dårlig som historier. Jeg skulle fortelle en historie, om en drøm. Men jeg tror jeg gir opp. Drømmer forsvinner, det er som å prøve å holde på en håndfull med vann i tre timer. Drømmer blekner fortere enn olastoff i klorin. I natt f.eks, hadde jeg en strålende drøm, den var spennede, givende og følelsesladdet. Jeg elsket den.

Alt jeg står igjen med nå er: Jeg var i Beijing  med bestevenninna, vi skulle på do, men dassen var kinesisk så den funka ikke med mindere man trykka på en hemmelig knapp. I tillegg hadde ikke bestevenninna tid til å være mer sammen med meg, fordi hun skulle henge sammen med en av de gammle damene jeg steller for på jobben.

Som du ser, null logikk.

Enn så lenge skal jeg synge med til gammle Bonnie Tyler slagere (Jeg tilbragte store deler av barndommen låst inne i en gammel mazda 929 med å forbanne Bonnie Tyler mens jeg holdt meg for ørene. Nå har jeg funnet ut at jeg liker musikken. Kanskje det er selvpining på en hitli ukjennt måte som gir meg en dyp følelse av tilfredstillelse i min forpinte sjel?) Jeg kan foresten drømmetyding. Hva drømmte du i natt? For å ikke snakke om i går natt?

Nå er jeg skolebarn igjen.

Jeg tror ikke jeg liker det.

Jeg har ikke møtt klassa mi ennå, siden nesten halvparten av påbyggnings elevene ikke dukket opp. I morgen skal jeg møte klassa mi. Jeg har møtt to heller sære bekjenntskaper fra VG1 og et stykk normalt menneske som jeg satt på en benk i regnet med. Ellers har jeg funnet ut at skola er megastor, og at jeg kommer til å bruke 6 månder på å lære meg å finne fram.

På velkommen-til-oss-små-barn-opplegget spilte de Pink Floyds another brick in the wall. Jeg tror de prøvde å være morsome. Lærer-humor. Helse-og-sosial-humor er mye bedre. Tiss og bæsj humor på høyt nivå.


2wdvwd2
Spørsmål: Hvilke utfordringer håper du å stille deg selv ovenfor i løpet av skoleåret?
Svar: Så få som mulig.

Høst

Det er høst i lufta


  • Gammlingene sitter ikke ute med caps og stråhatter lenger.

  • Det ligger fremdeles is i fryseren på jobb,men ikke ispapir i søppelbøtta.

  • Solkremen er borte, og ingen bryr seg.

  • Det samme gjelder badetøyet

  • Jeg pugger ikke lenger tidevannstabeler.

  • Fem ganger så lang tid blir tilbragt foran bror pc.

  • Gammlingene har begynnt å trøstedrikke.

  •  Jeg har funnet ut gensere er til for å brukes

  • Verden ser generelt sett ut til å gå under. Et sikkert tegn på at høsten kommer.


Sommeren 2008 skulle gjøre meg mange penger rikere, men siden lønningskontoret her i byen er befolka av gjerrige gnomer er jeg like u-rik som i våres. Saken skal såklart ordnes...med tid og stunder. Så langt har sommeren derfor ikke gitt meg så mye mer enn en mange kilo, mye is, et mer skaddeskudd hår enn på lenge, mange mils avstand til venner,  mange fine bøker, morsome stunder og en herlig ekstrajobb.


curseofthegoldenflowerver3




















Se på mannen i grå hjelm. Han er herlig.
Og han er herligere enn herligst når han har blod i trynet.
De fleste kler blod på TV. Spessielt asiater.
Spessielt fine asiater
. <3



Crimson Thunder

Farger.

Jeg har tenkt på farger i hele dag.
Jeg har sunget på Crimson Thunder i hele dag.



  • Rød - "I am the blood of the dragon" said Daenerys Targaryen. Blod blod blod blod. Herlig blod. Jeg elsker blod.

  • Grønn - "It's proud I am that I'm Irish, and don't you be forgetting, Missy, that you're half-Irish, too" Katie Scarlett O'hara, min heltinne. Irland. Sommer. Harry Potter. Jeg elsker grønnt.

  • Blå - "Jeg digger digger digger digger deg." Max Mekker som står og ser utover kysten i ført en gresk fotballdrakt. Ah, fine fargen

  • Gul - "We all live in a yellow submarine, yellow submarine, yellow submarine". Ludo.  Snitch. Pest. Nuddler. Barndom. Bleier.  Gult er ikke kult.

  • Orange - " Wilhelmus van Nassouwe".Solfrid. Appelsin. Russisk rekesalt. Tandori. Nederland. Hasj. Isbjørner (ikke spørr)

  • Lilla -" I was a child and she was a child, In this kingdom by the sea; But we loved with a love that was more than love - I and my Annabel Lee". Edgar Allan Poe. Rebecca. Neggler. Lykke. 2008.

  • Grå - "Winter is coming, boy" said the old bear.



spiritoftherainbowbyamuria
Nå fikk jeg Yellow Submarine på hjernen. Fuck.
Hva forbinder du med forskjellige farger?
:D

Savn

Jeg savner mye at the moment.

Jeg tror jeg sprenger savne-kapasiteten min snart. Jeg savner til og med Tolga, et lite hull i jordens overflate hvor jeg har bodd i nøyaktig 12 år.Og hatet like lenge. Nå savner jeg det, der hadde jeg i hvertfall en venn, noen jeg kunne være med.Noen som brydde seg om at jeg faktisk var i live. Her gjør buss og arbeidstider det klin umulig og treffe henne.

Jeg angrer nesten på at jeg flyttet. Jeg kunne ha bodd på Røros nå, i umidelbar nærhet av minst to helt fantastiske personer .Jeg kunne ha gått skole med et menneske som er i stand til å få meg til å stå i alle fag OG trives som bare faen...

Nå, vet jeg ikke. Hvis dette skole året i det hele tatt ligner på mitt forrige (yey, jeg har egen pult. Her kan jeg sitte alene og holde kjeft heeelee dagen) kommer jeg til å tisse på meg av ren sorg.


Jeg savner kjærsten min.
Jeg savner livet mitt.
Jeg savner vennene mine.
Jeg savner å ha noen.
Jeg savner en hund.
Jeg savner faen meg ta Røros.



Hva savner du?

Safari.

Jeg har en fin plakat på skapdøra. Med fire veldig fine kinesiske tegn på. Tegnene for de fire viktigste dydene. Lojalitet, rettferdighet, mot og ære. Jeg grep meg selv i og tenke over hvorvidt jeg har noen av disse dydene. En skummel tanke.

Loyalty - Jeg er alltid lojal. Hvis det ligger en kjeks av type safari på bordet og en kjeks av type ukjent, muligens tysk, vill jeg ha forblitt lojal mot safari og ta den kjente kjeksen først.

Justice - Vel. Hvis det lå to kjeks på et bord, og det satt to personer rundt bordet ville jeg ha gjort det eneste rettferdige. Pekt i taket og sagt "Se, en havørn" og spist begge. Hva ellers?

Courage - Hvis det fremdeles lå to kjeks på bordet, og personen vis a vi var dobbelt så stor som meg, jobbet i styret i statoil og hadde svart belte i karate ville ikke det ha fått meg til å nøle. "Den som intet våger, intet vinner".

Honor -  Vel, sier ikke det seg selv? Jeg er stappfull av ære. Og kjeks.

Helt ærlig? Jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn kjeks akkurat nå. Jeg har, i et anfall av sunnhet, bestemt meg for å kvitte meg med sommermagen min og inngå et sunnere og mindre kjeksbefengt liv. Det funker strålende. Det er derfor jeg ligger her, i steden for å gå på butikken. Kjempesunnt.



cookiemonsterjpg
     SE SE SE!     En slektning av meg     :D




Har du disse fire dydene på plass? More importantly: Har du kjeksen på plass? Kan jeg få?  
 :D

S-Y-K

Jeg er syk. Det kreves tre fulle tønner av mot for at jeg skal innrømme det, men jeg er syk. Noe jeg aldri er ellers. Aldri. Jeg kan være akutt dårlig i 15 minutter og superhappy like etterpå. Jeg kan spy, av dårlige og ikke eksisterende grunner. Og jeg kan ha vondt i hodet til det punktet hvor alt blir svart. Men, syk? Aldri.


Fyllesjuke telles ikke.

Nå er jeg altså syk. Av type sengeliggende, rød øyd, konstant nysende og ut av stand til å ta til meg næring. Uvant. Spørsmålet som summer konstant gjennom hjernen min nå er: Hva faen gjør man når man er syk? Jeg husker ikke. Forrige gang jeg var syk elsket jeg ennå å lage klissklasskaker av vann og sand.

I kveld skal jeg på jobb.  Det kommer til å bli morsomt.

 

Note to self: Bruk sko når du er utendørs.

"Når var den siste gangen du gjorde en god gjerning?"

Og da snakker jeg ikke om å smile til gamle damer, vaske stua eller bære ut søppla. Jeg snakker om ekte gode gjerninger, utført på uselvisk grunnlag. Om ting som faktisk har forbedret noens liv, om enn i liten grad.

Jeg setter meg opp i skredderstilling i senga og legger puta bedre til rette. Når? Vi må langt tilbake, begynner jeg å skjønne.Vi må helt tilbake til barnehagen.

Jeg hadde ennå ikke lært meg å spise brødskiver eller tegne åttetall. Det var en gutt i barnehagen, han var året yngre enn meg. Tror jeg. Han var liten, blond og redd. Han..kunne ikke snakke så godt. Jeg forstod det han sa, de andre gjorde ikke det. De plaget ham, de slemme barna.

Så, jeg gjemte han. Sa at jeg ikke hadde sett ham. Tok kjeften beregna på ham. Og banken. Jeg lekte med ham og forstod hva han sa. Jeg passet på ham. Og lærte ham å snakke bedre.

Det er kanskje ikke en god gjerning en gang. Men det var snilt, og, gudene vet at det er lenge siden sist jeg var snill.  Når mamma møter Breds bestemor, sier hun ennå: "Stine var så snill mot Brede, det betydde så mye...". Det er mange søte gamle damer i verden.  


Jeg tror det var min forrige gode gjerning. Nå er jeg 18. Min forrige gode gjerning ble utført når jeg var 6. Kanskje det er på tide med en ny? Når var forrige gang du gjorde en god gjerning?


Nå er sommeren snart over.

"Nå er jo sommeren snart over, Stine"

Fikk jeg høre i dag. Det er såklart reinspikka bullshit. Sommeren er ikke mer over enn Barak Obamas karriere. Sommeren har nettopp begynt den. Ikke fortell meg noen annet. Hittil har sommeren gjort meg en god del kilo tyngre, et ørlite grann brunere, et par venner fattigere, mange bekjentskaper og penger rikere og lært meg et par tre ting om avstandsforhold jeg egentlig ikke vill vite. Den har også gjort meg mye dårligere til å blogge.

Og totalt ødlaggt neglene mine.

all you need is love

Jeg har tenkt over saken. Nøye og vel, latt tankene vandre gjennom emnet gang på gang. Gitt hjernecellene fritt spillerom og sovet på det. Og jeg har kommet fram til at: Jeg elsker å kjøre buss.

Det gjorde jeg ikke før, når buss var synonymt med 45min skolevei og saueutsikt. elsker jeg det. Det er så mange mennesker, så mange fine, søte, interessante, stygge, fremmedartete og fasinerende mennesker. Ingen kjenner meg, ingen legger merke til meg, jeg legger merke til de fleste.

I dag så jeg en jente i fine klær, så fine at jeg fikk lyst til å drepe henne og stikke av sted med klærne. Hun var fin. Morosom og se på. Det best var at hun så på meg også, kanskje hun er like sær som meg. Det er morsomt og se på folk på bussen. Og det er deilig og sitte i sin egen boble på sitt faste bussete. Jeg elsker å kjøre buss. (Jeg elsker ikke at bussprisene er skyhøye her i byen)

I går skrev jeg en historie. Om Liena. Jeg trodde jeg skulle poste den her, men når jeg fannt den igjen i dag oppdaget jeg at den var kvalmendes og full av kjærlighet og dårlige sammenligninger. Jeg kunne sikkert ha kastet opp når jeg fannt det ut. Jeg velger derfor å spare "dere".

Air

Nå har lufta gått ut av meg.
Jeg er tom, slapp og rammet av Olsens trøtthetssyndrom.

Jeg har 1 stykk god bok (mer presist har jeg 3 stykk gode bøker + en pose med herlig fantasy). Jeg har usett, ferdig nedlasta anime, jeg har en pose med svensk smågodt og kabelTV. Jeg har firkløver og kaffetrakter. Jeg har et stort kroppslig behov for mosjon og en dusj som bare venter på å få hagle sine velsignelser over meg.

Og hva gjør jeg med saken? Jeg sitter.
Trimmer rumpemusklene mot en sliten grå kontorstol.
Også taster jeg, sjekker at fingrene ennå kan bevege seg.
Hjernen er skrudd av.
Kroppen er i hvilemodus.
Og autopiloten skriver
.

 

beachballblue


Oh. Jeg vill være sånn.

Hvem tok lufta mi? I need it.


Dødsstraff på gata.

Når jeg vandret gatelangs i den vakre trønderhovedstaden i dag støtte jeg på en Amensty-fyr.

Fyr: Hei! Vill du hjelpe til å få slutt på dødsstraff? *smile*
Stine: Jeg er egentlig litt for dødsstraff jeg...
Fyr:.... Okeei.

Han ba om det. Jeg sa det for å se utrykket i ansiktet hans, det var verdt det. Og det var et bedre svar enn "jada, men akkurat nå har jeg ikke tid" eller ren ignorering. Noe han sikkert møter mye av. Etterpå måtte jeg tenke meg om, nøye og vel. Hva er mitt forhold til dødsstraff? Alle er i mot dødsstraff, det er velkjent. Jeg så nettopp en diskusjon i et lite og delvis rosa forum, angående dødsstraff. Ingen var for dødsstraff. Ikke en eneste sjel.

Mitt forhold til dødsstraff?
Jeg er faktisk litt for dødsstraff, kom jeg fram til. Litt for, og mye i mot. (Ja, det er mulig).

Er du for eller i mot dødsstraff?
Why?
Vet du om det er dødsstraff i Russland?

"Fantasi har du i hvertfall nok av"

Fikk jeg høre på jobbe i dag. Et stykk gammel dame fortalte meg så. Jeg husker ikke hva jeg fabla om akkurat da, jeg tror det var at vi kunne bruke vaskemoppene som parykker og leke engelske dommere. Da kunne vi dømme verden, og sørge for at middagskaffen kom tidligere og at vinen følt i frie strømmer.

Jeg har nok fantasi. Noen ganger har jeg faktisk for mye fantasi, når jeg sover for eksempel. Da tar fantasien overhånd, den mørke sida av fantasien. Den som tar seg av alt det ekle, all redselen.

Når jeg er våken, er fantasien ofte en venn. Det kan ta meg til fjerne himmelstrøk, kjente personer og ukjente plasser, til enhjørninger og blodbad. Fantasien er min bestevenn. Noen ganger. Andre ganger tar den meg tilbake i tid, uten å spørre om lov først. Til dårlige minner. Da sperres nåtiden helt ute, og jeg er der.



londonsmall
Once upon a midnight dreary, while I pondered weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore,
While i nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping.
As of someone gently rapping, rapping at my chamber door.
"'Tis some visitor" i muttered, "tapping at my chamber door -
Only this and nothing more
"
(Edgar Allan Poe - The Raven)





Er du venn med din fantasi?

Where rainbows end

dublinbydistractedmind

Stine vill ditt. Svensk smågodt (som jeg kan mate deg med),
gratis sengeskift og trilletur med innlagt røyk og kaffepause til alle som vet hvor!

Evig vennskap og toblerone til den som tar meg med ditt!

Evig vennskap utlyses også til den som med et trylleslag kan forandre turnusen min,
bort fra dagvakt i morgen. Til noe som gjør det fysisk forsvarlig for meg å være ute på livet med jobbfolket som jobber kveld i morgen og drikker seg drita på tynne unnskyldninger i dag.

dublinbypecetta

"Jeg skal feste for deg også, jeg skal drikke irish coffee og tenke på deg!" - Terje.
Merklig hvor lite det hjelper du.

I have never really loved no one but me

Sant nok. Jeg har vært i et forhold meg meg selv i litt over 18 år, det har vært opp og nedturer, men vi har aldri splittet lag. Det har vært farlig nærme noen ganger, men vi holder ut.  Nok bullshit. Og aprikos meg selv, dette er et sånt innlegg som jeg, meg, meg selv og jeg kommer til å lese. På tapetet i dag står: bøker. Mitt livs andre kjærlighet.

Så lagt i sommer har Stine lest:

Hundre års ensomhet - Gabriel García Márquez
En bok med klassikerstatus. Márquez's store verk. Latinamerikansk magisk realisme på sitt beste. En herlig bok. Et råd: gi opp og hold styr på hvem som er løsungen til hvem og hvem som er søstra til broren til bestefaren som er gal. La deg rive med.

Om kjærlighet og skygge - Isabel Allende
Ikke Allende på sitt beste. Som i alle Allendes bøker rammes de stakkars hovedpersonen av enestående og udødelig kjærlighet, og, jeg liker det. Det er det som gjør Allende stor i mine øyne, hun gjør kjærlighetsbøker bra. Fordi bøkene også inneholder: magi, menneske skildringer av de helt store, politikk, historie og humor.

Klokkene ringer for deg - Ernest Hemingway
Nok en bok med klassikerstatus. Som Terje sa, "Ernest Hemingway var litt av en fyr, skrev som en tulling".. En fin bok, skrevet på en veldig fin måte. Tar opp viktige temar. Skrevet på en så fin måte at jeg overlever med udødelig kjærlighet og andre ekle ting.

Omforlatelse - Ian McEwan
Sære sære boka. Veldig nære og fine skildringer av sykepleier gjerningen under WW2 (som McEwan har stjålet, slemme mannen). Jeg liker å si at boka er erkebritisk. De røyker, har sex i biblioteket og overanalysere alt.
 
Neverwhere - Neil Gaiman
Genial. Helt genial! Skal du bare lese en bok i år? Les denne! Til å dø for. Herlige karakterer, morsomt språk, dødelig farlig fasinerende verden. Det beste jeg har lest på en halv evighet. Gaiman i storform. Fargerik, orginal og spennede bok. Jeg kommer til å dø lykkeligere nå som jeg har lest den.
 
A thousand splendid suns  - Khaled Hosseini
En bok med kultstatus. Mitt syn på verden har ikke forandret seg. Jeg gråt ikke. Litt for disney slutt for min smak. Men, såpass mye farge, grusomhet og skildringer at jeg overlever. Kanskje kan jeg mer om Afghanistan nå, mest sannsynlig ikke.
 
Zorro - Isabel Allende (snart ferdig)
Allende igjen. Nå har jeg lest alt av dama. En litt... uvanlig bok. Jeg liker den så langt. Allende kan det å skrive, virkelig. En fasinerende og oppblåst historie. Morsomt.

neilgaiman

allende
Right. Så jeg må innrømme at jeg elsker mange andre enn meg selv, for eksempel disse to. Isabel Allende og Neil Gaiman.

Nå er jeg tom for lesestoff, noen som har noe å annbefalle?

Home sweet home.

Or so they say.

Jeg har nettopp kommet hjem. Jeg har hatt herlige 10 dager i Paradis., jeg har sola meg, bada, sola meg, bada, sola meg, bada, vært på harrytur i Sverige med farmor i baksete, tatt heiser (jeg tror jeg har en ting for heiser) og ferger (jeg vet jeg har en ting for ferger), drukket rare viner, snakket med fine folk, blitt tatt bilde av i bikini, fiska krabber, snakka med svaner, lest 4 bøker, vært på kunstutstilling og nyt livet.

Nå er jeg hjemme. Jeg kan gjerne danse samba naken i Trondheims gater for hver eneste av de positive tingen jeg finner med det.

En av de bra tingene med å bo i Norge er at man har full rett til å klage på småting. Når jeg kom hjem ventet det både vitnemål og bankkort på meg i posten. Selv har jeg ikke lest vitnemålet, bare hørte folkets kommentarer på det.

Pappa:"Fine karakterer, Stine. Masse tall"
Mamma:"Hvor kommer fraværet fra? Du sank i noen fag!.".
Brodern:"Hm, ja, hun sank i noen fag. Hm. Joda. Passe. Rart hun ikke har høyere i Samfunnsfag, det er jo så interessant.".

Jeg burde pakke ut, men jeg er for trøtt. Jeg burde sove, men jeg har ikke lyst.


En kald fisk.

Nå har jeg klart meg et par dager uten innternett, jeg har faktisk ikke savnet kjære bror innternett i så mye som et sekund. Det er ca tre grunner til at jeg sitter her nå.

  1. Force of habit. Jeg har en data, jeg kjeder meg. Logisk nok setter jeg meg her og nerder.
  1. Khaled Hosseini er oppskryt. Jeg leser A Thousand Splendid Suns, jeg er ennå ikke rørt til tårer eller forbanna på verdens urettferdighet, ikke mer enn jeg pleier. Jeg har lest sterker bøker, jeg har fått min dose lidelse gjennom litteratur. Gjennom mye bedre bøker.
  1. Jeg gidder ikke å dra ut å drikke. Som opprinnelig var planen for i dag. Jeg skal stå opp klokka 06.00 i morgen fordi jeg skal på harry-tur til Sverige med Farmor og andre fine mennesker. Farmor er foresten ikke farmora mi, men det er en annen historie.
Alle grunnen er nr 1 fordi det er urettferdig og putte noen foran andre. Nå fikk jeg akkutt lyst til å ringe noen. Bare noen, ikke en bestemt noen. Jeg vill snakke med noen. Pappa er dessverre dypt opptatt med å snorke, det finnes ingen andre som gidder å snakke i telefon med meg. Så nå tror jeg skal legge meg og gjøre meg ferdig med Khaled Hosseinis mesterverk, hvem vet, kanskje jeg blir rørt?

Jeg likte ikke Idas dans heller foresten. Kanskje jeg er syk, syk på hjertet. Jeg håper det er noen andre der ute som heller ikke ble rørt av  Idas Dans eller Tusen strålende soler,  værsåsnill, si at dere finnes?


Half a world away...

I morgen skal jeg fly. For første gang noensinne. Jeg føler meg som en unge, en bitteliten en. Jeg har inntrykk av at jeg er bortimot den eneste nesten-normale norske attenåringen som aldri har flydd? Jeg har foresten bare vært utenfor kongedømmet Norges grenser ca 12 ganger, til Sverige, og jeg har aldri sovet i det store utland.

Please. Fortell meg at jeg ikke er den eneste?

I morgen forlatter jeg regnfull og depprimerende trondheim til fordel for Sandefjord og hytteferie.Jeg gleder meg. Sandefjord ER sommer for meg. Alt virker ganske så perfekt, foruten at det er et par ting jeg kommer til å savne voldsommt når jeg er i "syden": Vegar, internett-tilgang, venner, pappa, mamma, gressplena og kosedyrene mine. Minste en av de tingen mente jeg ikke. Gjett hvilke.


dscf0128



















Hvis noen savner meg: Det er her du bør lete. Helst under vannet.
So long and thanks for all the fish!

Spreke Stine coming your way!

Not true.
Ikke er jeg sprek og jeg kommer mest sannsynlig ikke din vei.

Saken er bare at jeg var på joggetur i dag. Det var herlig.
Det har aldri vært så deilig og jogge. Det har vel ikke vært deilig før.

Nå jogget jeg alene. På en overbefolka kyststi.
Det var så mange forskjellig mennesker at jeg nesten glemte alle "miss-jeg-har-perfekt-kropp" joggerne. Det var utviklingshemmede på luftetur, folk som tissa i skogen, små barn som ligna på michelin mannen, gutter som luftet de humørsyke hvalrossene sine (De gravide damene sine). Gamle menn med stokk, rottweilere som luftetet eierne, middelaldrende menn med dvaske mager og gamle joggesko og sommerkjolepiker. Alt.

Selv var jeg et særdeles stort og stygt bringebærdrops.
Et særdeles stort, stygt og happy bringebærdrops.

dsc01518

Bildet? Det har ingenting med jogging og bringebærdrops og gjøre.
Foruten at hun i blått er min ex-jogge-kompis.
To av de personene som gjør min verden til en verden <3

Because I am an emotional cutter

Her sitter jeg med en fin stripete kopp med nytrakta kaffe. Jeg sitter og gjentar en setning om og om igjen i hodet. Om og om og om og om igjen.

Så, i et håpløst forsøk på å få hjernetoget over på noe annet, sitter jeg  nå og spionerer på busstoppet: Det står to vietnameser damer et stykke unna busstoppet, med håret fint trukket tilbake i hestehaler, skjortene godt kneppet i halsen og posene holdt pyntelig foran kroppen. De vill nok ikke gå bort til de tre gangster guttene som står og yo-yo'er for harde livet like utenfor bussboksen.

Inni bussboksen sitter det en halvtjukk mann og tar opp nesten hele benken. De sløve øynene hans vandrer stadig bort til den pene berta som lener seg sexy-aktig mot bussboksveggen. Hun nedverdigere seg ikke til og sett seg ved siden av ham, selvom hun ser ut som hun er lei av og stå. Jeg kan se hva hun tenker. Hun tenker at han svetter for mye og minner litt om en gris. Selvom han ikke gir meg grise asisasjoner.


Ja, jeg dømmer folk. Jeg innrømmer det i det minste. Jeg dømmer folk, helt til jeg blir kjent med dem. Jeg føler meg ganske ekkel her jeg sitter og kikker ut av vinduet. Så til mitt forsvar: Alt jeg trengte for å skrive dette var et blikk ut av vinduet og en sykelig lyst til å tenke på noe annet.

Hva tror du folk tenker om deg, hvis de ser deg på et busstopp?
 Jeg tør knapt tenke på hva de tenker om meg.
Selvom jeg nok vet det.

Morsomt

Egentlig burde jeg vente litt med å gjøre det. Til klokka er over 4. Men jeg orker ikke.Jeg tror det er det seneste jeg har blogget uansett. Dessuten er det første gang jeg blogger fra jobb. Snille mannen ga meg innternett tilgang og sa jeg skulle sjekke facebook. Jeg prøvde å forklare at facebook stinker navlelo, men han sa jeg kunne sjekke uansett.

Det er vel i tidligste laget og si det: men jeg elsker å gå natt. Spise god mat, drikke cola og kafffe, snakke tull, stå ute på en fin veranda og se på rare mennesker som leker med adventstjerner. Herlig.

Mannen jeg går med er snill. Det er ikke kaldt ute. Jeg har ikke sovet siden klokka 7. Alle de gammle sover. Kaffe er godt. Jeg fikk låne en ligther. Livet ser veldig lyst ut.

Nå føler jeg meg 108,9% nerd. Jeg sitter å blogger på jobb. Ah. Patetisk. Jeg burde begynne å like facebook eller joine nettby igjen.

"Your love keeps me alive, you're all I need to survive"

Jeg har nå klart meg ca en uke uten venner og innternett. To hovdeingredienser i livet mitt. I tillegg har jeg klart meg uten sommervær, solskinn, bokhylle og fantasy.  Jobbing og utpakking har jeg hatt mer enn nok av.

Idag har jeg fått stor dose av både venner og internett. Herlig.
Jeg merker at bare en uke uten blogging er nok til at jeg helt glemmer hvordan det gjøres. Skummelt.

Dessuten har jeg fått en stor hjerneskade, jeg har hørt for mye på Shania Twain. Lovesongs er ikke sunt for hjernen.

Bortsett fra det har jeg det fint, i et nyinredet rom med full oversikt over alle som tar bussen, delevis fine planer for fredagskvelden, nytt undertøy, "klokkene ringer for deg" og en fin illusjon om at noen der ute faktisk savner meg.

Jeg elsker illusjoner. Jeg har levd på illusjoner, røyk, hemingway og kaffe i en uke nå. Det funker fint.


Silence like a cancer grows.

"I've got a new theory about marriage. Two people are in love, they live together, and then suddenly one day, they run out of conversation" - "Four weddings and a funeral"

Ja, hva skjer da? Jo, han frir! Så har de noe å prate om for resten av livet. Herlig teori.
Problemet er bare, i så fall kommer jeg aldri til å gifte meg. Han kommer kanskje til å gå tom for ting å snakke om, men ikke jeg. Aldri. Jeg kan fint ha monologer jeg, jeg mistenker at 30 % av samtalene jeg har med folk egentlig er monologer. Jeg må være en utrolig plagsom person å være sammen med.

Stakkars venner, bekjente, familie og kjæreste. Selv om de nok er vant med det.

Det er litt trist i grunn. Det med at jeg aldri blir gift. Jeg har bryllupsplanene klare. Jeg har 18årsdagsplanene klare også forresten: Pakke ned saker og ting, vaske hus, være på skolen og snakke med mamma. Jeg blir 18 i morgen og jeg flytter om 2 dager!


dsc00096

Hjelp. Noen har allerede pakket ned hjernen min.
Har noen sett den? Jeg savner den faktisk litt.


"Hvis jeg var deg så ville jeg spandert en øl på meg"

Klokka er 13.42 og jeg er allerede møkklei. I følge min fine tidsplan, skulle jeg forbrede meg hardt og intenst fra 09 til 16. Jeg stod opp 09. Jeg spiste mat til 10. Jeg klødde meg i hodet og leste en roman fram til 11. Klokka 11 satte jeg meg foran min kjære venn pc.


Nå er klokka 13.42 og jeg er møkklei. Jeg har fremdeles ikke stort større sjanse enn en flue har til å slå en frosk i nevekamp til å holde et foredrag klokka 09.30 i morgen.

 

Jeg tror jeg satser på å følge pappas råd: "Hva du enn gjør, ikke begynne å snakk tysk. Og, når eksaminator spør om noe ikke svar: "Vet du hva, det er det teiteste spørsmålet jeg noensinne har hørt din frosk"

500frosk

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frosker er jo søte. Jeg elsker frosker. Jeg ønsker meg kokosboller, cola og lilla hår. Snart kommer mamma med namenam til meg, hvis jeg har vært flink å pugget. Jeg er korrupt, så, nå må jeg pugge.  

 


Dr. Hannibal Lecter, pizza og pizza.

Jeg venter på pizza. Hjemmelagd pizza, verdens nameste hjemmelagde pizza. Det er ikke logisk at jeg skal være skrubbsulten nå, men det er jeg. Jeg føler meg som en kolibri, klar til å spise fem ganger min egen vekt. Or something. Akkurat nå gjør jeg alt for å slippe å tenke på pizza. Jeg kan ikke påstå at det funker strålende.

I helga har jeg sett en genial film. Red dragon. Jeg elsker den!
Jeg så også halve "The green mile". Halve fordi den er lang.
"Den er lang" sa jeg. "Den er bra!" sa Vegar."Ja, men den er laaang" sa jeg. "Den er bra!" sa han. Midtveis i filmen sa Vegar "Den er lang".

Som alltid hadde jeg rett.


Nå sitter jeg og hører på herlig musikk. (Valkyrien Allstars og Gåte) og tenker så hardt jeg kan på groteske mord fra Red Dragon. Sånn for å ungå å sikle. I natt drømte jeg at jeg var programleder i en ny sesong av Top Model. Det var slitsomt.

Et ord som beskriver Stine? Matvrak.


blakegreatreddragonwilliamblake
Er det bare jeg som synes det er verre når han spiser maleriet enn når han dreper? "Dragen" altså.

3d9b981b98b96901
Dr. Hannibal Lecter. Bedre får du det ikke. Virkelig.

Dinner Guest: Hannibal, confess. What is this divine-looking amuse bouche?
Hannibal Lecter: If I tell you, I'm afraid you won't even try it.

"We live in a primitive time, don't we, Will? Neither savage nor wise. Half measures of the curse of it; any rational society would either kill me or put me to some use". Dr. Hannibal Lecter.

Før jeg kom så langt som til å poste dette skjedde noe som gjorde meg kjempehappy. Que? Gjett en gang. Nå er magen min overfylt.

"VG2 Helsefagarbeideren kommer opp i samfunnslære"

5 grunner til å ikke bruke forberedelsesdagen til å forbrede meg.

  1.  Målet mitt er å stå.
  2. Læreren min er en bever som tror han er sexy.
  3. Forberedelse funker ikke.
  4. "Hundre års ensomhet" er en bra bok.
  5. Jeg er ikke dum.


5 grunner til å bruke forberedelsesdagen til å forbrede meg.

  1. Hvis ikke må jeg vaske bad og do og lage middagen.
  2. Hvis ikke må jeg vaske bad og do og lage middagen.
  3. Hvis ikke må jeg vaske bad og do og lage middagen.
  4. Hvis ikke må jeg vaske bad og do og lage middagen.
  5. Den katolske kirke er pro-pugging. (I følge someone)

Jeg fant en t-skjorte i skapet. Den har nettopp kommet hjem fra en langvarig ferie i Botswana. Den er god og ha på seg. Også er det en enhjørning på den. Jeg har lilla negler som nesten ikke er fine.  Folk har ledd av meg i hele dag. Jeg har spist pølse og is. Etterpå blir det pannekaker (Hvis noen hjelper meg å lage?). *Happyface*

Som Eva sa: "Spis du hele tida?". Jeg må virkelig slutte før jeg blir rundball.

ist23299958fairysilhouette         Ser du den? Den er usynlig.

Cristina Yang

En ting som irriterer meg er folk som prøver å kvitte seg med dårlig samvittighet, eller, nei, folk som later som de har dårlig samvittighet for å få bedre samvittighet. Hvis du henger med i svingene?

Et eksempel: Vår kjære lærer ber oss om å ta oppvasken, ingen reagerer. Vår kjære lærer må ta oppvasken selv. Noen sier "Uff, stakkars lærer. Jeg får nesten dårlig samvittighet jeg, jeg burde ha tatt oppvasken.. det er bare det at jeg er så sliten. Det har vært så mye i det siste med lekser og vår rengjøring og og og". 88 % av klassa bryter ut i "Neida! Du må ikke tenke sånn, kjære deg, du fjortjener å slappe av!".

Jeg kunne ha gitt det tusenogførtifire eksempler. Og jeg synes det er feigt. I ordene til en av de beste personene jeg noensinne har sett på en tv-skjerm:

Cristina: You know what you did a cut throat thing. Deal with it. Don't come to me for absolution. You wanna be a shark, be a shark.
Meredith: I'm not. I'm...
Cristina: Oh yes you are. Only it makes you feel bad in all your warm gooey places. You know screw you.

Ah. Jeg elsker den dama. Cristina Yang altså. Det beste mennesket jeg har sett i en tv-serie. Noensinne. Hun er mitt ideal, så og si. Skulle jeg forandre meg, skulle jeg ha forandre meg i retningen av Cristina. Er det noen andre der ute som elsker henne?

oh




Mødre

Hva er det med folk og mødre? Altså, greit, folk kan ha gode forhold til mødrene sine og være superglade i dem. Men, når jeg vokste opp var "mordi er sexy" en stor fornærmelse. Nå er det tydeligvis et kompliment.

Jente1: "Jeg synes mor di er så nydelig..."
Jente2: "Åå..takk.. " *smile*
Jente1: "Ja, hun har så fin rumpe ..burde vært modell omtrent!"
Jente2: "Åååå, så hyggelig å høre. Synes du virkelig det?" *stolt smil*

Jeg skjønner det ikke. Greit nok at folk er mammadalter, men, det får da være måte på?
Hadde jeg hoppet inn for jente2 hadde samtalen blitt ganske så andreledes.

Jente1: "Jeg synes mor di er så nydelig..."
Stine: "Hva faen?"
Jente1: "Ja, hun har så fin rumpe..burde vært modell omtrent".
Stine: "Urk. Unnskyld meg, jeg må bare gå og vrenge magesekken litt. I mens kan du jo diskutere saken med noen andre, han med tre-dagers skjegg og pils bort i korken der er kanskje interessert".

Jeg mener. Er det naturlig og bli happy når du finner ut at venninna di tydeligvis har smugkikka på ræva til mor di? Jeg får det ikke til å rime. Det er muligens bare meg. Og det har muligens noen med saken og gjør at mamma er langt fra sexy, og, at mange andre mødre er sexy. Uansett. Jeg hadde ikke takla det. Hvordan hadde du reagert hvis noen fortalte deg at de liker rumpa (eller puppene for den saks skyld) til mammaen din?


Språk.

Det er så mange språk jeg vil kunne.

  1. Finsk - Finsk er dødssexy. Tror du meg ikke? Finn deg et videoklipp, eventuelt overfall en sexy finne. Dessuten henger det i, finner i Norge som snakker norsk, har helt herligherlig aksent. Det er bare å legge seg ned å dø.
  2. Italiensk - Vakkert. Det er en evig melodi. Dessuten har jeg sett La vita è Bella så mange ganger at jeg kan handlingen helt utenat. Jeg MÅ lære meg italiensk, bare for å se den uten teksting.
  3. Russisk - Har du hørt noen snakke sint og fort på russisk? Det er herlig. Dessuten skal jeg lese Gogol på original språket og snakke med random folk i St.Petersburg.
  4. Spansk - Jeg skal overleve ganske lenge i Latin-Amerika. Dessuten er det et STORT språk.
  5. Mandarin - Du kommer faktisk ikke så langt i Kina med engelsk.
  6. Japansk - Altså, det er jo tøft.
  7. Swahili - Får forhåpentligvis bruk for det i jobbsammenheng.
  8. Latin - Verdens mest logisk språk! Jeg skal ikke lære det, men jeg skal lære meg alt stuffet på sykepleien og i tillegg lære meg såpass at jeg kan mer enn mamma. Og, såpass at jeg kan brife meg sitater.
  9. Stavangersk- Ja, det er et eget språk og jeg skjønner det ikke. Jeg må lære meg det, fordi jeg skal på en fin lang reise med et stavanger-mennske. Kommunikasjons vansker i sikte.
  10. Bosnisk. Jeg kan litt, jeg vill kunne mer. For da kan jeg baksnakke folk mens de ser på. Jeg og bestevenninna.


Språk jeg ALDRI skal lære meg.

  1. Fransk- Styggere språk finnes ikke.
  2. Tysk - Egner seg bare til å gi beskjeder og synge julesanger.


Jeg kommer nok aldri lenger enn til spansken, heldigvis kan Ylva alle verdens språk.
Har du et språk du vill lære deg? Kan du mange språk? Hvilket språk er vakrest?


"E.T. is an alien, and he's kind'a spacy"

Nå har jeg en gang for alle lært leksa mi: Forberedelse er bortkasta.
I dag hadde vi prøvemuntlig i norsk. Prøvemuntlig betyr at læreren utnyter det faktum at vi kanskje muligens når det kommer to mandager på en uke kommer opp i muntlig, til å gi oss en vanskelig prøve og sette muntlig karakteren vår etter den.

Derfor, stikk i strid all logikk:  forberedte jeg meg. Og skrev ned alt jeg trengte for å holde et foredrag om norrøn lyrikk. Stilte opp på skola happyhappy å klar for 15minuters grilling midt i ovnen. Alt gikk etter planen, helt til en stygg liten tanke slo ned i meg: "Hvor er arket mitt?". Jeg lette og jeg lette og jeg lette, jeg fant alt fra fordøyelsessystem, plaster og artikler om grevlinger. Men ikke noe ark.

"Du tror meg sikkert ikke, meeeen, jeg har glemte igjen arket hjemme. Og må ta dette etter hukommelsen jeg ikke har..."

Moro. Hun trodde heldigvis på meg, og sa at jeg var flink til å klare meg under stress og at jeg hadde logisk sans. Den norsklæreren elsker meg. Eller så er det jeg som elsker henne. Jeg er ikke helt sikker lenger.

Magisk realisme.

Det er det jeg leser nå, "latin- amerikansk magisk realistisk fortellerkunst". Leste nettopp ut en Allende bok, og Allende er mesteren av magisk realisme. Nå leser jeg "Hundre års ensomhet" av Gabriel García Márquez.

I dag fant jeg en gutt jeg skal ta med meg til Russland, han kan nemlig gjengi tale. Hvis noen sier noe på russisk kan han gjenta det nesten ordrett, uten å kunne språket. Derfor skal jeg ta han med meg til Russland. Han skal sniklyte på folk på gata, og så gjenta det nøyaktig for tilfeldig forbipasserende. Så skal jeg le av reaksjonene til folk.
Høres det ut som en plan? Tenkte meg det.


Det var like før jeg spurte om etternavn og mobilnummer. Sånn at jeg når jeg en gang om 6 år endelig kommer meg til Russland kan kontakte han og pakke han ned i kofferten.

Bortsett fra det har dagen bestått av sol, gratis is og bestevenninne.
Fine dagen.

 


Eksamen er over!

Jeg ER det levende bevis på at man verken trenger å pugge som en gærning dagen-før-eksamen, gjøre leksene sine hele året eller ha lavt fravær, for å få en OK karakterer på eksamen.

Jeg satt og småleste fra kvart over 9 til 10 over halv 11 med innlagt matpause og skravling. That's it.

Og karakteren? 6

 


Forbredeles til eksamen.

I morgen har jeg eksamen i Helsefag. Praktisk-muntlig. Noe som betyr at vi først må leke skuespillere og liksom-vaske de liksom-syke liksom-eldre med det fine liksom-vannet vårt. Så må vi ta en fin liten prat med sensor og lærer. Også kallt muntlig høring.

I dag hadde vi som seg hør og bør forbredelsesdag. Som betyr at vi i løpet av en dag, skal lære alt det vi har brukt et helt skoleår på å ikke lære. Den startet med "Hei Elever. I morgen er det eksamen, da må dere møte opp, hvis ikke er helvete løs. OK?" Og fortsatte med lesing av det nyeste nemi bladet, amatør-soling og den tidligste bussen hjem.

Deretter fikk jeg en sjeldente lys ide: Sette meg på plena og spise pølser og drikke øl. Det var en veldig fin måte å forbrede seg til eksamen på! Ennå bedre ble det når man plusset på bestevenninne,strålende sol og fin gressplen. Herlig.

Jeg skal bli det levende beviset på at man verken trenger å pugge som en gærning dagen-før-eksamen, gjøre leksene sine hele året eller ha lavt fravær, for å få en OK karkater på eksamen.

Man trenger bare å vite det viktigste. Man kommer, i mitt fag, langt med "Fiber, vann, røyk og empati". Og når ingenting funker er det bare å tegne en sau i lufta og si "Det er jo indviduelt" å smile søtt. Det funker for meg. (Hvis jeg nå får en 2'er eller lavere i morgen lover jeg og aldri spise tørket annanas igjen og begynne å ta skolen alvorlig. Æresord). Akkurat nå føler jeg meg mye mer som Bamse enn Lille Hopp.

"Det er sommer, det er sol og det er søndag"

Jeg vill til øya å plaske i saltvann.

dscf0917

dscf0930

dscf0934


"Washington is the place where  good ideas go to die" - Barak Obama.

"Berlusconi klamrer seg til statistikk slik en fyllik klamrer seg til lyktestolper, ikke for å bli opplyst, men for å holde seg oppreist"  - Romano Prodi.

Valgkamp kan være morsomt noen ganger.

Lukta av sommer.

Nå har jeg endelig fått tak i solkrem, i tilegg har jeg gått med tvangstrøye i hele dag. Det vill si: en trøye jeg ble tvunget til å gå med. En stygg altfor stor rød og hvit stripete skjorte fra 2003. For å tildekke mine rosa deler. Needless to say: Jeg strippa.

Jeg har funnet igjen en savnet venn i dag. Nivea solkrem på blå flaske. Jeg har ikke brukt den på mange år, ikke siden jeg løp rundt med konstante skrubbsår på knærene og en mikke mus caps jeg var hellig overbevist om at jagde bort mygg. Pappa hadde sagt det. Derfor stemmte det.

Den lukter sommer. Den lukter minst like mye sommer som saltvann og halvråten tare. Den lukter mer sommer en nyklippt grass og grillrøyk. Jeg skulle ønske man kunne legge ut lukt her. Den lukta minner meg om barndommsferier. Om skattejakter, manetpizza, hellig vann, skummle båter, krabbefiske, vann-plasking, badeleker, drager som lever og dotelt. Vi sluttet å bruke Nivea solkremen fordi vi et år kjøpte feil nivea solkrem og endte opp med en som luktet nedlagt malingsfabrikk. Nå er den tilbake og jeg lå å sniffet på arma mi i 3 kvarter. Jeg elsker sommer. Jeg elsker lukta av Nivea solkrem. Jeg elsker Isabell Allende.


30ac2763a4cbb181dcf6579f8f37c2d6


Simply the best.

Safaner og fiolosofie

Jeg liker ikke fiolosofi, av prinsipp, fordi fiolosofi er depprimerende. Leser du nok filosofi kommer du før eller siden til å oppdage at: "ey, alt det smarte og kloke jeg noensinne har tenkt har en mann i skjørt tenkt før meg". Hjemme-snikra fiolosofi derimot, det liker jeg.

Pappa er en fin hobby-fiolosof. Vi har en livsfilosofi. Pappa og jeg. Den består av to deler. "Det er viktigere og vite neste skritt enn hvor du skal" & "Det er viktigere og vite hvem du er enn hvor du er". Dette har vi ikke tatt ut av tomme lufta eller 1000siders tyske bøker. Vår fiolosofi er byggd på livserfaring.

Det andre punktet kom til verden på en riksvei ved Gåsobakkan. Et sted vi slett hardt med å finne i NAFveiboka fra 97. Vi var ute på tur. Han var sjåfør, jeg var kart og skiltleser. Pluteselig var vi ganske bensinetomme, sultene og veldige ensome. Fordi Gåsobakkan ikke var å finne på noe kart. Da trøstet vi oss med at "Det er viktigere og vite hvem man er enn hvor man er". Historien fikk for øvrig en lykkelig slutt, jeg kom nemmlig fram til at "Hvis vi fortsetter å kjøre oppover, vill det før eller siden gå nedover. Himalaya går ned på den ene siden vet du".Når vi kom fram til Orkanger fikk vi foresten høre at Gåsobakkan ikke eksisterte, det gjorde derimot Gåsebakken.
Jeg kan sikkert fortelle om det første punktet en annen gang.

Den eneste grunnen til at jeg sitter her er at jeg er solbrennt på en del morsomme steder. Jeg skulle kjøpe solkrem men jeg og bestevenninna kom fram til at is var en mye bedre invistering.

Er det foresten noen andre der ute som er solbrennte? På morsome eller mindre morsome steder? Eller kanskje noen gud-forby-det har blitt fine og sommerbrune allerede?


img2514
Sommersommersommersommer.
Bildet ble riktignok tatt i fjorsommer, siden jeg er kamera-løs nå.

Jeg elsker sommer, selv når jeg er solbrennt. Gjør du?

Nei

Så... Jeg har matfri, jeg antar at jeg  burde være glad for det. Jeg tilbringer tross alt timene med å gjøre to ting.
1: Glede meg til friminuttene. 2: Holde meg våken. Det siste er like hardt som å prøve å temme en husflue. Og da overdriver jeg ikke en gang. Det går ikke en dag uten at jeg sovner i timene, eller er så farlig close at jeg må "vekkes" på flaue måter. Idag lo halve klassa av meg. Bare fordi jeg var trøtt. Ærlig talt, trøtt var jeg vel ikke?

Noen ganger prøvere læreren og holde meg våken. Ved å ha samtaler med meg. Omtrent like koselig som mais i nesa.

Lærer: Så, Stine, liker du å gå tur i fjellet?
Stine: Nei.
Lærer: Så, går du mye på tur i fjellet?
Stine: Nei.
Lærer: Det gjør jeg.. hehe. Er du ikke sånn trimmdame du da?
Stine: Nei.
Lærer: Hehe. Hva skal du neste år da?
Stine: Nei..
Lærer: *se rart på*
Stine: Nei..påbyggning.

Jeg er et nei-menneske.

Yeah, I'll do it all for fun, make you wish you had a gun...

Nå..hadde jeg noe genialt og si. Noe helt genialt, som jeg har tenkt på i hele dag. Jeg må dessverre meddele dere at det er borte nå. Ting har den tendensen, de dukker opp i hjernen min bare for å forsvinne og etterlate den ekkle å-det-var-noe-jeg-skulle-si-følelsen. Den er virkelig ekkel, som å lese en dårlig krimbok hvor morderen er umulig å ta. Og til slutt viser seg å være presten. Fælt er det.

Derfor må jeg finne på noe annet å si. Jeg kan jo snakke om rehablitering.
"Ja, den skola er med på et prosjekt, de rehabliterer folk som har vært i fengsel".
Er det bare meg eller blir det teknisk sett feil bruk av ordet rehablitering? I hvert fall i noen tilfeller. For, rehablitering er jo gjennopptrening. Med andre ord..ehm.
Se og lær.

rehabn



Slik forklarte jeg det i allefall på muntligprøveeksamen, bare at jeg tegna i lufta. Og ikke på paint. Iallefall, det blir jo ikke rehablitering i ordets rette forstand, hvis en person som store deler av livet har vært mer eller mindre på kjøret skal få seg en rett utdanelse og bli lovlydig. Ikke hvis han aldri har vært det før. Hvilket er tilfelle med mange av de som sitter inne og skal "rehabliteres". Så, det jeg lurer på er: Finnes det et annet og bedre ord jeg kan bruke?

Jeg pleier å fundere på ting som dette. Litt smårare ting. Ja, er det foresten noen der ute som vet hva som skjer hvis man skviser på et øyeeple, kommer det da blod ut? Eller bare masse anna "gørr"? Og, går det virkelig ann å bli blyforgifta av og spise kortstokk-kort eller russekort? Sånt lurer Stine på. Og hun gidder ikke å bruke bror google for å finne ut av det. Åneida. Det er morsomere å tenke selv. Å blogge.

ogogogog. Hva heter ungene til en keiser?

Amor Omnia Vincit

Jeg har røde negler. Det står Cowabunga med sort tusj og stilig skrift på arma mi. Jeg vet ikke om det er den høyre eller venstre arma, jeg kan ikke forskjellen. Bare politisk. Jeg har et Cowabunga avtrykk på kinnet mitt. Det er litt kult. Ganske styggt og veldig plagsommt.

Jeg drakk kakao idag. For første gang på i hvert fall et år. Det var skuffende lite godt. I dag har jeg endelig sett ferdig Hellsing. Og lest ut "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Den var fasinerende, men ikke bra. Hvis det er tenknisk mulig? Det er i hvert fall slik det føles. Dødelig fascinerende. Ikke bra. Den handler om to sterke kvinner, fremmedfrykt, rasisme, legevitenskapen, grusomhet, misbruk, stråling, "hysteri", vitenskap og kjærlighet. Jeg ble dypt fascinert. Selvom boka ikke er bra. Jeg sitter og hører på "Welcome to the jungle" om og om igjen. Selvom jeg sletts ikke liker den. Det er ingen som det er mulig og ha en nogelunde fin samtale med på msn (Rebecca og Vegar: dere er dypt savnet). Derfor har jeg samtaler med Ylva. Jeg har en akutt lyst til å svare ja og nei på spørsmål.

dublinblackandwhiteibyvaldoo
Har bildet noe med "saken" å gjøre? Nei.
Er det i det hele tatt noen "sak" i dette innlegget? Nei.
Minner det meg om noe? Ja.
Vet jeg hva det er? Nei.
Har jeg blodsmak i munnen? Ja.
Er jeg redd? Ja.
Har jeg blogga for langt nå? Ja.
Vill jeg stoppe? Nei.
Savner jeg noen akkurat nå? Ja.
Holder jeg sakte på å bli gal? Nei.
Kan griser fly? Ja.
Hvor langt kommer man egentlig med ja og nei? Nei.

Akkurat. Jeg trenger mer enn ja og nei. Jeg trenger "Michael Palin i Himalaya". Jeg trenger hundekos og hjemmelagd pizza. Grunnen til at jeg ikke blir sakte gal er et av to. Enten så er jeg allerede gal. Eller så går det fort.

Har du en stor hemmelighet som ikke noen vet?

Ja, har du det?

Jeg har det, eller, det kommer såklart ann på hva du legger i ordet "stor", jeg sitter ikke på noen hemmlighet som truer verdensfreden (hvilken verdensfred?), havner på side 5 i VG eller intreserer folk i nabokummunen. Men i de hellige ordene "alt er relativt" sitt navn, kan jeg med hånda på hjerte si at jeg sitter på en stor hemmelighet som ikke noen vet. I hvert fall en hemmlighet jeg ikke har fortalt til noen.

Det er ikke selvforskyldt at jeg begynnte å tenke på dette. Det var et innlegg på http://rebecca28.blogg.no som fikk meg til å tenke over saken. Jeg klarer foresten ikke den link-tingen. Jeg får den ikke til å skifte navn, samme om jeg ser på den med aldri så mye mord i blikket signert Agatha Christie og co.

Før jeg satte meg ned og tenkte over spørsmålet trodde jeg at jeg var hemlighetesløs. Det er jeg altså ikke. Jeg overasker meg selv. Merklig. Og kanskje litt fint, hemligheter er litt gode, de gir trygghet. Det er godt og være den eneste som vet noe av dritten om meg selv. For en gangs skyld. Det er fint og ha en hemlighet, selvom den verken er spessielt koselig, søt eller stor.

Ah. Foresten er dette løgn, jeg har ingen hemmligheter som ingen vet. Ylva vet alle mine hemligheter. Ja kanskje flere enn meg. Ylva husker min første skritt og mine første feil. I dag har Ylva på seg en bitteliten lysegul shorts og en singelet i en lys ubestemelig farge. Bare for å friste meg. Ylva kan gå i hva hun vill, når hun vill. Vi vanlig dødelige må gå i vinterklær i dette været.

Sivlisert og barnlig.

Idag skulle jeg lage middag selv. Noe som er like dødsdømt som en mark i et trostegap. Jeg kan lage hele to ting: Makaroni og hardkokte egg. Nesten pølser også. Nesten. Anyways, i dag skulle jeg lage middag til meg selv. Jeg bestemte meg for å koke pølser.. Pølsene smakte ikke pølser når jeg var ferdig med dem. Så jeg spiste mais i stedet. På en sivlisert måte, med skje. Fra boksen. Sivilsert. Mais skal spises med fingeren, helst skal man ha lilla negler når man utfører gjerningen. Lilla og gult er nemlig komplimentær farger, derfor blir det morsomt og spise. Prøve det!

Jeg er barnlig. Har jeg fått høre. Også har jeg en koblingsfeil i hjernen (OK, flere. Mange flere.) Jeg liker ikke unger (skyt meg) og jeg ligger på det mentale nivået til en 7åring or something (jeg er ikke så god på aldre, hvilken klasse går 7åringer i? Går de på skolen at all?) Jeg er redd for monstre, jeg sover med kosedyr i senga, jeg leker med lekebil, jeg er barnlig. I helga fikk jeg en ny venn. Han heter Tormod og er en hund. Elisabeth fikk også en hund, han heter Harald. Harald og Tormod er gode venner, nesten like gode venner som meg og Elisabeth. Nesten. Jeg tror Harald og Tormod er enig i mye. Det er i allefall jeg og Elisabeth, hjernene våre spiller på lag. De tenker likt. "Great minds think alike" . Det er vi beviset på. Virkevirkelig. Jeg kan gjerne bevise det for dere en gang.

Så snart jeg får det til skal jeg legge ut bilde av Tormod. Tormod og lekebilen. Og kanskje Harald også. Kanskje til og med meg og Elisabeth. Gruppebilde tenker jeg vi sier.
Gled dere!

Ah. Noen som vill bli kokken min? Og barnevakten min? Begge trenges sårt. Men ikke før om et års tid, da skal jeg nemlig bo alene. Og 7 åringer verken tør eller klarer og bo alene. Og matvrak klarer seg ikke uten mat. Anybody?Jeg betaler store penger og kan i tillegg bidra med boktips, diskusjoner og vennskap. Er det foresten noen der ute som ikke liker barn eller ikke klarer og koke pølser? I såfall, kontakt meg, jeg vill snakke med likesinnede...


counting down.

27 skoledager igjen.
42 dager igjen til jeg flytter.
4 dager til neste helg.
38 dager igjen til jeg blir 18.

Jeg teller ned. Spesielt skoledagene. Jeg er så lei. Jeg teller ned til jeg flytter,selvom jeg egentlig ikke tror noen ting blir bedre.Altså, det er ikke som jeg kommer til å få noen venner i løpet av sommeren. Det er heller ikke som jeg hopper i taket ved tanken på å bo med mammen min.

På den andre siden det skal bli godt og komme seg bort herfra.Bort fra stedet hvor man er et sosialt avik hvis man ikke spiller fotball eller holder på med skiskytting. Bort fra stedet det finnes to bra ting med: Meg og bestevenninna mi.

Ah, kanskje jeg skal si ex-bestevenninna?Vi er ikke venner lenger see. Jeg er alene. Vi var bestevenner i 11 år. Vi har vært uvenner før. En hel skoledag er rekorden.Jeg har gjort noe dummt. Men ikke noe som et et vennskap som vårt burde dø av. Men bestevenninna har ikke lett for å tilgi.11 år, rett til helvete?Faen. Jeg er avhengig av den jenta. Virkelig. Hun har reddet meg før. Mange ganger. Det er venner, og det er bestevenner. Right? Hun er bestevenn.

Jeg vet at jeg er helt patetisk når det kommer til dette. Jeg vet hun kanskje kommer tilbake. Kanskje ikke. Jeg vet det ikke er mere jeg kan gjøre.Jeg vet at livet går videre. Jeg vet jeg kanskje overdriver.Jeg vet jeg er svak.Men..jeg klarer ikke å stå alene. Og sånn er det bare. Hørte jeg svak? ohyeah.

img2603

She's my bestfriend best of all bestfriends.


"Ikke gjør som Rindal^^"

Det er Rebeccas moto her inne. Det er forsåvidt et godt moto, ikke gjør som meg. Samme hva det er snakk om, ikke gjør som meg. For det jeg gjør er som regel feil. Eller i hvert fall ikke rett.

Ikke spis cornflakes og øl. Ikke spis honnicorn + melk + krem som gikk ut på dato i 2006. Ikke glem igjen skoene dine i huteteita. Ikke ødlegg et 11 år gammelt vennskap. Ikke vær dum. Ikke prøv å lakke neglene når du ikke kan (og ikke prøve å stave ord du ikke kan stave) ikke lever norsk tentamen før du er ferdig med den. Ikke se stygg ut. Ikke vær svak. Ikke snakk før du tenker. Ikke farge håret for ofte. Ikke gråt. Ikke vær en pyse. Ikke vær redd for "fantasi" monstre. Ikke gjør som meg, et godt råd.

Allikevel lurer jeg så smått på hvor Rebecca tok det fra, burde jeg kanskje være fornærma? Er det ikke som regel sanheten man blir fornærma over? Svært ofte. Jeg er ofte fornærma, men jeg fornærmere oftere.

Jeg har en rosa lekebil. Det har Elisabeth også. Min er kulere enn Elisabeth sin. Derfor vinner jeg. Ylva har også en rosa bil, den kjører hun rundt i når hun er i godt humør og har lyst på softis. Elisabeth sin hjerne heter Tingeling og er en rosa geleklump. Elisabeth er bra. Selvom hun sa noe litt slemmt i går. Hjernen min har ikke noe navn, men den har en venn og det er Ylva. Ylva er best. Selvom om Ylva sier slemme ting ofte.

Update 23.01
Bilene våre er like kule. Like ekstremt kule. Elisabeth sier så, og, Elisabeth har såpass ofte rett at vi burde høre på henne. Det hun sa i går var egentlig ikke så slemmt heller, selvom hun fortjente å bli kasta lekebil på etterpå. Kanskje det hun sa t.o.m stemmte.. jeg sa jo oppi svingen her at det som regel er sanheten man blir fornærmet over.



Update. Jeg skal dø som en danske.

Jeg tror jeg må forandre livsmålene mine. I hvert fall et. Nr 1. Jeg skal ikke bli en kul, halveis alkoholisert, plagsom gammel kjerring.

Lærer:"Hvor tror dere dere er om 10 år da? Stine?"
Stine:"I en kiste..."
Lærer:"I en kiste?"
Stine:"Ja..du vet. Død. Begravet. Seks fot under".
Lærer:"Hehe.. det var jo optimistisk. Så, hvor tror du jeg er om 10 år da?"
Stine: "I en kiste..."

Det er standar argumente mitt i kost-timene. Jeg skal dø ung. Så, hvem bryr seg om kostholdet mitt stinker gjødsel? (ikke bokstavlig talt). Hvem bryr seg om jeg røyker, jeg skal dø ung i allefall. (Og, kan noen forklare meg hva røyk har med kost å gjøre?). Jeg skal dø ung. Jeg lever ikke livet for å bli gammel. "Jeg skal dø som en danske", sa jeg, "ung, dum, fet og lykkelig"

Resten av klassa er kjedlige. Om 10 år skulle de være: "Lykkelig gift og nybakt mamma". "Jobbe på en-eller-anna-sær avdeling i Oslo". "I et stabilt og lykkelig forhold med drømmemannen min". "Starte egen resturant" (Virkelig. HS er rett linje for deg da)

Det er bare to folk med hjerneceller i klassa mi. Hun andre svarte "Alkoholiker på Hitra".
Hvor er du om 10 år?

irishgraveyard
Ah. Kirkegårder i mørket finnes ikke skummle. Jeg har prøvd. Flere ganger. Både edru og ikke fullt så edru. Det var ikke skummelt, og dette er ordene til en av nord-østerdalens (og sikkert verdens også) største pyselorter.

Ukraina vs Vietnam

Jeg skal kjøpe meg en Vietnameserdame. Eller en ukrainerdame. Jeg vurderte Kina, Polen og Thailand i starten også. Men mamma sa at alle kinesere er onde og pappa informerte meg om at Polakker har steget kraftig i pris. Også sa han at det Thailandske kjøkkenenet inneholder altfor mye kokosmelk (or something) og han ville helst ikke at jeg skulle bli ennå mere rundballformet enn det jeg allerede er. Derfor blir det Vietnam. Eller Ukraina. Vietnam får pluss fordi de finnes mange søte Vietnameserdamer, desuten tar de liten plass. Ukraina for pluss fordi jeg har lest en helt genial bok om Ukraina (Marina Lewycka- A Short History of Tractors in Ukrainian) og fordi jeg er best på Ukraina i Passport.

"Hva i svarteste grannskauen skal hun med en Vietnamserdame", tenker du kanskje. Rengjøring? Sexslave? Gartner? Kokk? Suregatmor? Åneidu. Det jeg trenger er en neglpleier. En som kan klippe og lakke neglene mine. Saken er nemmelig: Jeg er ei 17 år gammel som ikke kan å klippe mine egne negler. Så så snart jeg får råd skal jeg gå til anskaffelse av en Vietnameserdame. Eller Ukrainerdame, jeg klarer virklig ikke å bestemme meg. Noen som vet hva jeg skal velge?

namhaide

gallerysukraine


Jeg tror foresten Ukraina fasinerer meg mye mer enn Vietnam. Ok, Vietnam-krigen er et utrolig interesant emne. Men det er Ukraina under Sovjet også.

You ask me if I have a God complex? Let me tell you something: I am God.

Jeg kjeder meg. Dere kjeder dere. Så jeg fikk en fin idé, som i hvert fall gjør at jeg kjeder meg mindre og kanskje får flyttet litt rundt på ting i hjernen min. Slik at det blir plass til nye ting. Bedre ting. Kanskje vill deres søndag også bli litt mindre kjedelig hvis jeg forteller dere om mine mål for livet?

Stine's mål med livet på moder jord

  1. Å bli en kul gammel dame, jeg skal gå rundt å være slightly full hele tiden. (dere aner ikke hvor mange gammle damer som slår seg på flaska på sine gammle dager. Og jo mere senile de blir, jo dårligere går det å skjule det). Jeg skal plage livet av halvparten av hjemmesykepleien og gi den andre delen noe å le av. Med tid og stunder kommer jeg til å ha drevet det så langt at jeg havner på sykehjem, der skal jeg følges ut hver halv time for å røyke, nekte å legge meg tidlig og kaste opp hver gang jeg får mat jeg ikke liker. Slik at jeg til slutt bare kommer til å få god mat. 
  2. Gå ned nevskij prospekt. Og dra til den Himmelske Freds plass (Jeg aner ikke hva de gjør på samme punkt)
  3. Lære meg Italiensk. Og se La vita è bella uten teksting. Og dra en tur til Genova.
  4. Besøke et kloster i Paraguay eller Ecuador eller Guatemala eller eller somewhere.
  5. Aldri slutte å tro på eventyr.
  6. Aldri falle så dypt at jeg har samtaler om potteplanter, blomsterbed, hva som er in interigjørmessig (wow, for et ord), radio-nyhetene eller ski og fotball resultater.
  7. Drepe noen.
  8. Aldri aldri aldri ha sex men en franskmann.
  9. Fullføre sykepleien og dra utenlands med MSF (Leger Uten Grenser).
  10. Les en god del av Marx
Noe av dette kom til meg nå. Noe har jeg alltid vist. Noe er opplagt. Alt skal skje, dette er mine mål med livet. Tror dere jeg kommer til å oppnå mine mål? Hva er deres mål med livet?

i151582133685483 (Ah, det er en den lille rosa. Den lille rosa liker å tro at han blir verdensberømt hvis han vises fram her. Si hei til den lille rosa, og husk å be om autograf).

"Edgar Allan Poe og resten av gjengen"

Bøker jeg lese i den nærmest frammtid.


Neil Gaiman - Fragile things.
Cecelia Ahern - Thanks for the memories.
Leo Tolstoy - Anna Karenina .
Nikolaj Gogol - Resten av "petersburg novellene" i hvert fall Nevskij Prospekt og portrettet.
Paulo Coelho - Veronika vil dø.
George R R Martin - A Dance with Dragons (Ok, ikke nærmest framtid. Den må gis ut først. Men da skal jeg faen meg ta lese den med en gang. Jeg gleder meg som en liten unge).
C. S Lewis - Narnia. Alle sju. (igjen)
Isabell Allende - Zoro.
Isabell Allende - Den endeløse planen
Isabell Allende - Om kjærlighet og skygge
Vladimir Nabokov - Lolita.
Neil Gaiman - Smoke and Mirrors
Neil Gaiman - Angels and Visitations
Edgar Allan Poe (alt jeg kommer over av den mannen. Skal kjøpe noe som vistnok er hans samlede verk)


*Happyface*
Jeg har masse lesestoff.
Ylva anbefaller alt av Neil Gaiman.
Jeg anbefaller alt av Nikolaj Gogol.
Ylva er søtere enn meg. Men jeg er større.

 


"Det er jo en anelse horete og være hore da.."

overskrifta er et sitat fra ei på media. Som jeg hadde en fin samtale med i dag morges, selv om jeg sletts ikke kjenner henne.

Dette er det tildigste jeg har blogget noensinne. Det kan umulig være sunt, for det første er jeg våken nok til å skrive på et forstålig språk? Eller kommer alt til å komme ut på det samme vakre språket som drømmene mine foregår på? I natt drømmte jeg foresten at jeg hadde fått meg jobb på et nytt sykehjem, det var to etasjes. Der bodde det ei gammel dame (overaskelse! overaskelse!) hun pleide og ha på seg en sparkebukse med trykk av Ole Brum på når hun sov, jeg fannt ikke den sparkebuksa og måtte legge henne halvnaken. Det var fælt. I tillegg drømmte jeg at jeg døde, men det var ikke så ille.

For det andre er jeg i dårlig humør. Vi har forbredelse-til-prøve-eksamen-i-programmfag idag. Og vi ble lovet og få gå tidlig, bare at vi må bli her til klokka 2. Ingenting etter 2 er tidlig i min ordbok. I tillegg har jeg klart å slette det jeg skulle levere (i forrige uke en gang) jeg hadde helt særiøst skrevet det. Men det er helt bortevekk. De kommer aldri til å tro på det, og det forstår jeg egentlig godt (selvom jeg hadde funnet på en mye bedre unnskyldning enn "det ble bortevekk" hvis jeg faktisk ikke hadde gjort det). Ah, også har jeg glemmt boka hjemme. Så jeg har ingentingen å lese på. Dessuten, forbredelse-til-prøve-eksamen-i-programmfag betyr at jeg skal bruke en halv dag på lære meg det jeg hittil har burkt et år på å ikke lære meg.

Dessuten er det "Pimp and Hoe" dag på skola idag. Og jeg klarte å dukke opp i helt vanlige klær. Hvilken sjanse lot jeg nettopp gå fra meg? Det hadde jo passet meg perfekt. Også stillte jeg i vanlig jeans og en teit tegneserietopp. Jeg skuffer meg sjøl.

Også tror jeg jeg har sett han som sitter på datan ved siden av meg før. Jeg er faktisk helt sikker. Men jeg husker virklig ikke hvem det er. Så nå skal jeg bruke de neste fem minuttene av dagen min på å finne det ut. Ønsk meg lykke til.

Noras fortelling.

"Jeg er sliten Ylva.." sukket jeg. "Legg deg til å sove da vel..." svarte hun. "Du VET at jeg ikke for sove nå, Ylva. Jeg trenger en god-natt historie, resten av historien om Nora, det er det jeg trenger nå" jeg nølte litt før jeg trakk pusten og spurte, "kan Rebecca også få høre Ylva? Det er hun som ville vite slutten.. jeg har jo hørt den før". Ylva nølte ikke før hun svarte "klart hun kan.. på eget ansvar"

Når Nora våknet var det bekmørkt. Ikke bare vanlig mørkt, som i skogen en månefri natt eller under dyna en sen kveld. Det var totalt mørke. Nora lå en stund med vidåpne øyne, for å vende dem til mangelen på lys, i håp om å se noe. Til ingen nyte. Hun sukket, la hodet bakover og prøvde å tenke. Hvor var hun? Hvorfor var det så mørkt? Og.. hvorfor verket hodet hennes som besatt? Det var først når hun prøvde og finne en mer behaglig stilling hun merket det, hun var bundet på både hender og føtter. Det gjorde ikke vondt, repene var ikke festet for hardt. Men det gjorde et hvert forsøk på å reise seg til en komplett umulighet.

Hun husket! Det føltes som om hodet skulle eksplodere. Hun husket. Å, som hun skulle ønske hun ikke husket. Hun husket ansiktet hans. Blodet. Fargen. Redselen. Hun husket alt.


Hun måtte ha skreket høyt ut i fortvillese, uten å selv ha merket det. For hun hørte raske skritt, en mumlende melodisk stemme, ord på et fremmed språk. Med et forsvant mørket, og Nora kunne se igjen. Hun blunket forskrekket, sjokket over å kunne se igjen, og over det hun så, klarte nesten og jage bildet av Tommys ansikt ut av hodet hennes. Ved den hellige sjøorms hode, hvor var hun?


Rommet hun befant seg i lignet ingenting hun noensinne hadde sett. Veggene var laget av lys marmor, et skarpt lys uten noen synelig kilde, lekte seg på veggene, og fikk den snøhvite marmoren til å se lyserosa ut. Det var ingen dører eller vinduer i rommet, ja, så fremt som Nora kunne se var det ingen veier ut. I to av veggene var det hugd inn hyller, hyller fylt med rekke etter rekke av krukker, leirefigurer, halmdukker, steinkniver, gamle bøker, utstoppete fugler med stirrende glassøyer og til og med en gulnet dødningskalle med et unaturlig hull i toppen


Men selv disse fantastiske omgivelsene kunne ikke holde på Noras oppmerksomhet lenge. Øynene hennes ble dratt mot skikkelsen som stod like foran henne. Hun var en slående skjønnhet, Nora trodde, nei viste at hun aldri hadde sett noen som var henne verdig. Det lange røde håret så ut til å lyse, ikke pågrunn av lyset i rommet. Nei, lyset kom innenfra. Hun så ung ut syntes Nora, ikke like gammel som moren hennes og langt fra så gammel som bestemoren. Men øynene hennes var ikke unge, det var øynene til en som hadde sett mye. De var kalde, klare og stålgrå. Nora stirret hardt på føttene hennes. Hun hadde spisse støvler på.


Selv om rommet var varmt, frøs Nora plutselig. Hun viste hvor hun var, det fantes ikke lenger tvil. Hun var i en heksehule. Heksehuler, pleide Tommy og si, hadde mange innganger men ingen utganger. Rommet virket plutselig mørkt igjen. "Du har noe og fortelle meg" sa heksa. Og Nora fortalte, selv om heksa ikke hadde sagt noe om hva hun skulle fortelle, viste hun det. "Jeg og Tommy skulle finne en enhjørning, vi trodde vi skulle klare det, det var jo en månelys natt. Også virket det så lett.. Tommy sa at". Stemmen sviktet henne. Tommy. Gutten som var hennes bestevenn. Hadde vært. Hun kunne kjenne tårene presse på igjen.


En skarp smerte i leggen fikk henne tilbake til virkeligheten. "Fortell meg" sa heksa. "Nå". Og Nora hadde ikke noe valg. "Jo vi skulle altså finne en enhjørning, å se en enhjørning gir jo evig lykke.." Noras stemme var den eneste lyden i hulen, hun fortalte alt. Helt fram til det øyeblikket hvor månen hadde lyst opp Tommys ansikt. Hun stoppet, men kunne kjenne heksa brennende øyne på seg, så hun forsatte.


"Du er heldig barn" stemmen hadde forandret seg, den var mykere og på samme tid eldre. Den virket sliten. "Du har sett en enhjørning, noe som i seg selv ikke gir evig lykke. Jeg er redd vennen din tok feil der. Men en enhjørning har gråt med deg. Du er et heldig barn". Hva, tenkte Nora, heldig?"Hvor heldig er det vel ikke å miste sin bestevenn?" fikk hun lyst til å skrike. Skrike av full hals og gyve løs på heksa med bare knyttnevene. "Kanskje heldig ikke var det rette ordet, barn. Men du er utvalgt. En av tusen". Mot sin vilje ble Nora interessert, med liten stemme sa hun "Utvalgt?". "Ja, utvalgt. Utvalgt til å følge de ensommes vei. Til å leve over din tid. Til å lære. Til å vite. Til å se. Til å lyte. Til å handle. Du skal bli en heks, barn. Du skal følge i mine fotspor". Lenge kunne ikke Nora snakke, hun skulle bli en heks? Heksene var onde, de lurte små barn, de bedro og sang med dødens stemme. Heksene hadde drept Tommy. "Nei" sa heksa stille, "Ingen av mine søstere drepte vennen din". "Hvordan.." begynte Nora. "Å vite er en del av meg" kom svaret. "Hvem.."begynte Nora igjen. "De kappekledde, de utstøtte, månens fiender. De livsnærere seg på blod. Barns blod er best, det er ferskest".


Kunne de kappekledde dø, og i så fall, hvordan undret Nora seg. Hvordan kunne blodsugerne drepes? Igjen svarte heksa på et spørsmål som ikke hadde blitt stilt. "For å drepe en av de utstøtte må du vite. Du må se. Du må lyte. Du må ha gått de ensommes vei. Du må blød, grått og bedt for ditt våpen." Lyset lekte ikke lenger på marmorveggene, og lufta stod unaturlig stille. "Og det kan du lære meg.."sa Nora. Det var ikke et spørsmål. Hun tørket øyene og så opp. Nora viste det ikke selv, men blikket i blikket hennes fant heksa noe som skremte henne. Hun hadde fått en ny elev, en elev som kom til å overgå henne.

 

darkforestbysonnenradbanner

 

 


Jeg er ikke gravid

Idag har jeg funnet: Et giraff-bokmerke, to kalkulatorer (2+2 ble 4 på den ene. Ikke på den andre). Et øddlagt perlesmykke, Ruter Konge, en penn som virker, en brosjyre om Organ donasjon + et donnorkort som jeg ikke fikk lov til å bruke av pappaen min, ubegrunnet. En ledningsting, røykpakka mi, et bilde av en 10årig meg og hunden vår, en liste over annebefallte fantasy bøker, kondomer, en billett fra 2007, en lapp det står "gid =)" på og to det står "BØ!" på, p-piller,undertøy jeg ikke ante at jeg hadde (jeg må foresten tvinges inn i en undertøysavdeling snart, og nektes utgang med trussel om evig tortur hvis jeg kommer ut igjen uten hvite bh'er som passer.). Dette tok meg rundt 3 og et  halvt minutt. Men kamera mitt, det fant jeg ikke. Men jeg tror jeg vet hvor det er. Så det er lys i enden av tunnelen.


dsc00178
Jeg og ei venninne ble overhappy når vi så hva som stod på coop-posen. Vi har brukt slike poser i snart 2 år, og aldri sett at påskriften ble lagde med tanke på oss 2. Nå vet vi det. Og det gjorde oss glade.


Nå hører jeg på musikk jeg egentlig ikke liker, og den er veldig bra. Det er litt skummelt. Og litt koselig.



It's been the Worst Day Since Yesterday

Siden jeg kjeder meg og siden lister er bra skal jeg nå skrive lister. Så skal jeg se Naruto. Og lese ut "The Subtle Knife". Jeg har allerede vært ute med bestevenninna. Vi var spuper-usunne. Men vi gikk masse. Vi gjemmte oss fra de småbarna. Også var vi søte, det er jeg sikker på. Bestevenninna er søtest. Sier hun. Vi skal foresten ha daffe-russe-tid i år. Det er vistnok bra.

10 ting som er kulere med lilla neggler.
  1. Drikke appelsinjuice.
  2. Spise mais med fingerene.
  3. Skifte sang på mp3.
  4. Røyke.
  5. Kniv.
  6. Betale for ting i kassa.
  7. Folde hendene.
  8. Skrive melding.
  9. Se på henda sine.
  10. Det meste.

5 grunner til å slutte å røyke.
  1. Det er ikke sunt. (Her faller alle helserisikoen inn)
  2. Det koster penger.
  3. Det er kjedelig når jeg ikke får tak i røyk.
  4. Jeg er redd for ild.
  5. Jeg er dårlig med lighter.

5 grunner til å ikke slutte å røyke.
  1. Det er godt.
  2. Det redder mange superdårlig morgentimer.
  3. Jeg kommer til å legge på meg ennå mer.
  4. Det er godt for så mye.
  5. Jeg er ikke avhengig.
Jeg kunne ha skrevet flere på den siste. Mange flere, men jeg tok med vilje like mange punkter på hver.


10 grunner til å lese fantasy.
  1. De gode vinner.
  2. De onde er kule.
  3. Drager.
  4. Du slipper ofte unna med mord.
  5. Du for en pause fra denne verden.
  6. Det gir meg håp.
  7. Sam.
  8. Det er så uendlig mye å velge i.
  9. Du kan drepe så mange slemminger du vill. Uten at noen bryr seg.
  10. Jeg elsker det.

10 grunner til å elske Irland.
  1. U2.
  2. Flogging Molly.
  3. Scarlett O'hara.
  4. Katoliker.
  5. Puber.
  6. Irer.
  7. Rødt hår.
  8. Leprechauner
  9. Måten de snakker på.
  10. Cecelia Ahern.

irlandsteilkueste

irlandpubrykin348293p

flogmolly1


Jeg vet ikke om lister er så bra i grunn. Det finnes godt over 66 grunner til å elske Irland og Fantasy. Det blir så tomt med bare 10. Men jeg liker lister litt, de er fine å skrive. Selvom de ser dumme ut.

Hvem blir med meg til Irland?

La meg fortelle deg en historie...

"La meg fortelle deg en historie" sa Ylva. "Nei" sukket jeg "jeg orker ikke flere historier idag. Det er i historiere overalt, i hjernen min, i bøkene, i klasserommet, på veggene. Ja til og med penalet mitt er fullt av historier. Jeg orker ikke flere Ylva. Ikke nå". "La meg fortelle deg en historie..." begynte hun igjen. Hun bøyde det lille hodet sitt ned mot øret mitt og hvisket stille "En historie om sex, enhjørninger, vennskap, måneskinn og død".

Det var stille i skogen. Månen lyste opp nattehimmelen, det var sjeldent den viste fjeset sitt nå for tiden. Nora hadde hørt at den var redd. Selv om hun hadde vanskelig for å tro det. Månen redd? Månen som holdt mørket unna? Månen som i århundrer før hennes fødsel hadde skremt mørkets makter? Månen som var de reisendes beskyter, de ensommes venn? Og enhjørningenes mor? Nei. Det kunne ikke stemme, det var nok bare Tommy som hadde fart med løgn igjen. Slik som han bestandig gjorde.

Det var lenge siden Nora hadde vært i skogen, skogen var full av veter, hekser, ondsinnete ekorn og kakerlakker. Spesielt i mørket. Men på fullmåne-netter var alt så mye tryggere. Det hadde moren til Tommy sagt, og hun viste så mye. Nora kunne allikevel ikke stoppe den lille skummle tanken, hvor var Tommy? Han skulle ha vært her nå. De skulle jo lete sammen, hun hadde sagt hun turet å gå alene også. Men da hadde det vært dag. Hun trakk den røde kappen tettere omkring seg og begynte usikkert å gå innover i skogen.

Hun fulgte elva. Hvis noen hadde spurt henne hadde hun ikke vært i stand til å svare på hvorfor hun fulgte elva, men hun var sikker på at det var riktig. Det føltes så riktig. Månen gjenspeilet seg i elva. Hvorfor hadde ikke Tommy dukket opp? Hun savnet ham, ikke under tortur ville hun ha innrømmet det, men hun savnet ham. Hvor var han? Var han alene i skogen? Hadde han blitt forhekset? Heksene foretrakk guttebarn, det var noe alle viste, guttebarn var mye lettere å lure.


Månen lyste ikke lenger opp natta. Nora fomlet seg fram i bekmørket mens hun mumlet sint for seg selv. Hvorfor hadde hun gått med på dette? Det fantes da ingen grunn til å gå inni hekse-skogen midt på natt. Selv ikke på en månelys natt. Hvordan kunne hun, helt alene, bare 11 år gammel og ikledd nattkjolen finne en enhjørning? Nora falt, og hun ble sittende i elvekanten. Å, som hun savnet senga si, å krølle seg sammen under de varme ullteppene med filledokka i armkroken. Å bli kysset godnatt, og sovne uten tanke for annet enn spillopper og kakao.


Med et gled skyene bort. Og månen lyst atter opp elva, strømmen gikk ganske stri her. Nora kunne se noe flyte nedover, en trestamme? Et menneske? Ja, det var det. Et menneske med ansiktet vendt nedover. Et barn. Akkurat i det barnet skulle til å passere Nora, snudde strømmen det. Slik at ansiktet klart og tydelig ble lyst opp av måneskinnet. Tommys ansikt. Øynene var vidåpne, og en stripe størknet blod kom ut av munnviken. Han var unaturlig grønnaktig. En klar, høy, sørgmodig lyd fikk Nora til å rive øyene fra det forferdlig synet. Der stod den, uoppnåelig i all sin prakt, så strålende hvit at den gjorde månen overflødig. Den bøyde sitt mektige hode, det glinset i øyekroken dens.

unicornbyamethystana


"Det var ingen sex der, Ylva" sa jeg anklagende. "Jeg vet det" svarte hun, "det var bare noe jeg sa for å lokke deg. Det funker som regel". "Dessuten fikk vil aldri vite hva som skjedde med Nora og enhjørningen.." fremdeles anklagende. "Å, du vet det nok Stine. Du har hørt histoiren før. Den er like mye min som din. Den er vår". Jeg smilte da. For første gang i dag. Ylva er virkelig ikke som alle andre.



Mine observasjoner

Jeg så en sel i dag. På kirketrappa. En grå sel på kirketrapp på Tolga. Et sjeldent syn. Så jeg brukte fem minutter av mitt ytterst givende liv på å stirre ut av stuevinduet på den. Etter fem minutter begynte de smågrå og virke. "Kanskje" sa en liten stemme i hodet, "kanskje det ikke er en sel. Det er vel litt kaldt for seler i April. Og, kanskje littegrann for tørtt på kirketrappa..?" Joda, det hørtes jo fornuftig ut. Men, jeg har godt syn, og jeg ser det jeg ser. "Kanskje.." sa stemmen forsiktig, "...det er en søppelpose..?"

Alt dette styret gjorde foresten at jeg kom fem minutter forsent til en avtale. Og ble kjefta ut av min nordnorske venninne.Jeg ga henne noen druer, da ble hun glad. Druer er nemlig moro, fordi man kan spise dem sexy. Eller, hun kan det.

Stine:"Åe..det går ikke. Kan du lære meg å bli sexy?"
Nordnorsk venninne:"dæ går ikkje! Du e så utroli u-sæxy!"
Stine: *kaste drue på*
Nordnorsk venninne:"Klart e kan! E ska jør Stine sæxy!".

Så. Jeg skal bli sexy. Glede dere!

0083
Observert på Tolga. Vi prøvde og skyte dem ned med druer. Hele en drue traff.

Pandaper

Saken er: Jeg har en lommebok, på den lommeboka henger Pandaper. Han er megasøt. Den søteste jeg kjenner. (kanskje med untakk av frosken).

Men det er synd på Pandaper, ham må nemelig se porno. Han må se på porno for å lære hvordan det gjøres. Og det er essensielt at Pandaper lærer seg dette. Siden hans art holder på å dø ut. Det blir nemlig færre og færre pandaer. Delevis fordi de ikke vet hvordan de skal ha sex. Derfor må stakkars Pandaper se pandaporno. Eller, vent nå litt, stakkars pandaper se pandaporno? Han vill se pandaporno. Stakkars meg tror jeg vi sier. Enten så må jeg legge fra meg lommeboka foran dataskjermen og risikere enn hel haug med virus, mens Pandaper surfer etter litt hotstuff. Eller så må jeg sitte barnepandavakt når han skal se på pandariet (griseri vill ha blitt litt feil ordbruk).

Og, alt dette er Rebeccas feil. Hun skrev et innlegg om pandaporno (riktig nok mitt forslag) og siden har jeg ikke klart og tenke på noen annet.

Advarsel: Pandaper har rømmt! Han henger ikke på lommeboka. Han har sikkert dratt for å finne pandaporno. Jeg vet det finnes et pandapornoblad et eller annet sted her i huset. Håper han ikke har dratt lenger. Isåfall: Kåt og dum panda på rømmen!


"Skull and bones and a serpent's head, are dancing with the madmen"

Vel. Noe må man da gjøre når man er på skola.
Så, hvorfor ikke blogge? Jeg kan definitivt ikke se noe bedre alternativ.
Gjøre skolearbeid sier du? Være med i hele timen? Neitakk.
Jeg har faktisk gjort en del skolearbeid, men jeg er lei, har jobbet siden 08.30 ellns. Krangla med læreren fram til 08.30. Skrevet på prosjekt siden da. Jeg tror jeg nettopp har jobbet meg gjennom et friminutt, jeg har aldri kunnet friminutt-tidene og det har ikke blitt bedre av tre velsignede uker uten skole. Men, det virker litt rart at det ikke skal ha vært et eneste friminutt fram til 10.51, right? Jeg tror jeg har rett. Og det er bent ut tragisk.

Jeg... tror jeg kommer til å slite neste år. Jeg hadde valget mellom lærlingtid og påbyggning. Og jeg valgte påbygging? Jeg sliter veldig hardt med og skjønne hva som skjedde opp i hjernen min da. Jeg mener, jeg valgte et sykt hardt år med bare allemenfag frammfor to år ute i praksis og en trygg utdanelse. Det hadde vært en ting hvis jeg faktisk var smart, skoleflink eller i hvert fall ikke helevtes-skolelei.

Nå skal jeg gjøre et av to:
1. Sjekke om det er noen som har lyst til å vinne over meg i "boms og president".
2. Sjekke om Melisa blir med i gata.
3. Dra hjem.

Ehm. Et av tre.

Overskrifta er foresten fra en veldig bra sang. Flogging Molly - Queen Anne's Revenge.

I thought you'd like to know...

Jeg har en plan. En mester-plan. Jeg skal skifte navn, ikke offesielt sett det ville ha øddlagt planen. Nei, jeg skal bare skifte navn. Du vet, på samme måten som man skifter farge på negglene. Og aprikos negler, jeg har lilla negler. Igjen. Droppa det i 2 dager, men da ble jeg skuffa hver gang jeg så fingrene mine. Det er fint. Har du prøvd og drikke appelsinjuice fra stort glass når du har lilla negler? Prøv. Det er fint, man blir så glad.

Tilbake til mester-planen. Jeg har funnet ut at hvis jeg skifter navn vill det gi meg en stor porsjon med frihet. For, da vill det ikke spille noen rolle at Stine skal gå på skola, at Stine skal spise middag, at Stine skal stå opp, at Stine er teit eller at Stine er stygg. For, hvem er Stine? Det vill ikke spille noen verdens rolle at noen er ute etter å ta Stine heller. For Stine eksisterer ikke. Dessuten, kan jeg fra nå av ljuge så mye jeg vill, så lenge jeg snakker i tredjeperson.


This isn't Stine. *giggle*
dscf1440
Se bort fra trynet, og fokuser på negglene. Ganske digg, sant? <3

Mitt fantastiske talent.

Ja, du hørte riktig. Jeg har et talent. Så, hva er mitt talent, har jeg kanskje en fin sangstemme? Kan jeg danse som en Gud? Er jeg flink til å overbevise folk? Er jeg en strålende håndballspiller? Er jeg flink til å skrive? (okok, du vet at det ikke er mitt talent.) eller kanskje jeg er et utmerket slangemennske eller flink med symaskin?

Ånei du. Talentet mitt er mer spessielt enn som så. Talente mitt er å slutte å hikke og hvis folk klarer og følge mine instrukser å få folk til å slutte å hikke. Tro meg, det er et nyttig talent. For, alle vet vel hvor plagsomt det er å ha hikke? Vel, jeg husker nesten ikke hvor plagsomt det er. For jeg hikker aldri mer en to hikk. Jeg slutter. Det er ganske lett. Man må bare gjøre følgende:

  1. Lukk øynene
  2. Se for deg en innsjø og forestill deg at det blir vinter i løpet av tre minutter. Hva skjer da? Se det for deg. I detalj.
  3. Se for deg at en tjukk rusisk ballerina stiger inn på den nå islagte innsjøen, og begynner og danse. Hva skjer? Se det for deg. I detalj.
  4. Åpen øynene og oppdag at hikken er som sunket i jorden

Det funker for meg. Det har funket for andre også, med min kyndige veiledning. Du trenger ikke å se for deg tjukk-ballerina-på-innsjø-senarioet. Det kan være hva som helst, en mann som får en bannanklase i hodet eller en krabbe som klyper i en badeball. Cluet er "Hva skjer?". Man må virkelig se det for seg. I detalj.

Jeg lover deg. Hvis du gjør det riktig er denne kuren 100%. Og dette er mitt talent, ikke helt verdiløst vel? Jeg vill f.eks være godt egnet som leiemorder, siden jeg i hvert fall aldri vill bli avslørt av et hikk. Jeg er godt egnet som kavksalver også. Jeg kan se for meg annonsen i aftenpostens torsdagsutgave, flere utgaver av samme annonse faktisk:

Doc Rindal - fjerner hikken.
Hypnotisør Rindal - Si farvell til hikken.
Profesjonel heks - jager bort hikkens evige forbannelse
(Helst den siste)

Tomorrow comes a day to soon.

stikkord: Biola med bringebærsmak, soving, David og Gogol.

Disse tingene har gjort denne dagen overlevelig. OK, strengt talt gjorde Gogol gårsdagen overlevelig, med den fantastiske novellen "Nesen" som handler om en mann som våkner opp og finner ut at nesen hans er borte, bare for å senere se nesen vandre rundt i st.petersburg kledd som en statsråd er så genialt bra at den gjør denne dagen bedere også. Gogol var virkelig en genial mann.

Jeg har vært sosial i dag ,i en hel time. På og utenfor butikken. Sammen med David, vi snakket om: sære typer han har rota med i fylla (folk som går idrett og heter Ola), hvor teite folk på media er, bussing, hestehalemannen, mat (såklart), tissing (faktisk), sære typer jeg har rota med i fylla (folk fra Hamar med pilotbriller), forskjellige måter og smile på og jeg ble tiltalt som frøken Rindal. Unge frøken Rindal. 

"Så, hvor skal unge Frøken Rindal?"
"Ingen steder..men jeg har tatt en buss som ikke finnes, hva har du kjøpt?"
"Plumbo, burn og zalo...Du da?"
"Jeg stjal en pølsepakke jeg!"
"Er du gal! Ikke så høyt, de kan jo høre deg i kassa!!"

Nei. Jeg stjal ingen pølsepakke. Vi stod utenfor butikken og var best, helt til vi nesten ble kjørt ned. Da dro vi hjem. David ville foresten ta bilde av meg. Jeg vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ikke. Først etter at jeg var kommet vel hjem kom jeg på at jeg nettopp hadde tilbragt en time på butikken med en 18åring, som er så snill, dum og søt at han sikkert ikke ville hatt penger enn gang. Brainpower delux.

Jeg hadde biola med bringebærsmak til middag idag. Og jeg sov fra halv 5, til en tulling vekka meg med en melding, til jeg våkna av en medling til, og til 8. Da jeg fannt ut at jeg skulle sminke meg og dra på butikken.

binary
                       

Slå meg i hodet

Jeg burde være glad.

Jeg burde være glad i dag, glad akkurat nå, glad i morgen, glad i overimorgen og glad om 15 dager. Det er absolutt ingen nevneverdige grunner til at jeg ikke er det. Jeg burde være glad. Virkelig. Det er nesten skammelig at jeg ikke er det. Neineinei, det er skammelig. Ikke at jeg ikke er glad i dag, men at jeg generelt sett er for lite glad. Når det er lyst, finner jeg på litt mørke, bare for å få min daglige dose. Jeg er liker å være negativ, det er ikke det, men det for være måte på. Jeg fortjener ikke å være trist. Jeg burde ut av respekt være hoppende glad, for, let's face it: jeg har det fint, jeg burde virkelig ha det fint og være glad. Jeg fortjener ikke retten til å være trist.

Kan noen være så snill og slå meg hardt i hodet, i håp om at det faktisk funker og banke fornuft inni hjerner?

"Jeg og Ylva gikk tur i dag, vi brukte halve turen til å tenke på gjørme og høre på Tarja og resten til å planlegge en begravelse"

The humankind

du vet sånne ting som høres så utrolig bra ut inni hodet....?

Jeg har en sånn en nå. En lang en. Et langt umodent og overmodig innlegg som tok form i hodet mitt. Tro meg, det hørtes jævlig bra ut inni hodet mitt. Jeg følte meg smart, i ca 16 min følte jeg meg smart. Såe, bare for å bevise for meg selv (og alle som er så uheldige at de slumper innom her) at jeg er langt ifra smart, here we go:

"Hva gjør mennesket så forskjellige fra de andre dyreartene? Hva skiller oss fra resten? Og, er dette "noe" som skiller oss fra resten egentlig en fordel? Eller, more to the point: er vi virklige så spessielle, er vi forskjellige fra alle de andre dyreartene?"

Forslag jeg har hørt hist og her (les: pappa):
Å kunne forelske seg ("evnen til å føle kjærlighet"): Evnen til å føle kjærlighet, utover morskjærlighet, blir ofte sett på som menneskelig, forbeholdt vår dyreart alene. Det å forelske seg, blir sett på som en mennesklig greie. Jeg, vet ikke (rett og slett) om dyr forelsker seg, men strengt talt tror jeg ikke det. Jeg håper ikke det. For, i bunn og grunn er ikke dette en egenskap som gjør oss overlegne eller en fordel. Morskjærlighet er nødvendig, den gjør at genene føres videre. Utover det fører slikt bare til flere problemer enn løsninger, evnen til å forelske seg er ingen nødvendighet og langt i fra en fordel.

Å kunne filosofere ("evnen til å tenke"):
Igjen, jeg vet ikke hvor de andre dyreartene står i denne saken. Riktignok er det forsket på hjerner, og kommet fram til at dyr ikke tenker som oss. Men, vi må i herrens navn huske at det var VI som forsket, og at det var VI som oppfannt hjernen og ikke hjernen som oppfannt oss. Ingenting er sikkert. Og igjen, jeg håper de andre dyreartene er spart for dette. Det er i hvertfall ingen fordel og kunne tenke noe lenger enn "hvordan overleve neste dag og føre genene videre". Alle andre tanker vill i bunn og grunn lede til ulykke, vis vi ikke tenkte lenger, ville vi heller ikke hatt problemene som vi bruker denne evnen til å løse. OK, avansert og dårlig sagt. Letter og mer banalt sagt: Det ville ikke ha vært noe behov for å lage fred, for vi ville aldri ha laget noen krig.

Å kunne synge og male("evnen til kreativitet"): Jeg tror dyr har sin egen form for sang og musikk. Når det kommer til male-delen, veeel. Kanskje dette er mennskets fordel? Kanskje det er kreativiten som skiller oss fra resten? Det er nesten så jeg kunne ha sagt meg enig i det. Nesten. Vi må bare huske at kreativitet er et vidt begrep. Allikevel vill jeg gi mennskene dette: vi kan dette med underhodlning. Men vi kan dette med grusomehet også. To sider av samme sak, begge deler grunner i vår evne til å tenke kreativit.

Å kunne forme verden etter våre ønsker:("evnen til å tilpasse seg"): Yey! Der fant jeg den. Forskjellen. Fordelen. Grunnen til at vi er så sukksesfulle. Vi er veldig veldig tilpassningsdyktig. Det er hemmligheten bak vår sukkses og vår undergang. Vi former verden for mye etter våre ønsker, mer enn noen annen dyreart. På kort sikt: veien til herredømme. På lang sikt: veien til undergangen. Vi driver det for langt.

Konkulusjon: Vi er anderledes. Men ikke bedere. Vi er grusommere og snillere enn noe annet dyreslag. Det er virklige en bakside av medaljen, alle fordelene vi har er bare en annen siden av de store problemene våre.

"It's not my place to think, it's not my place to know, it's not my place to conclude. I'm 17 years old, I'm living in on of the most sheltered spots on this eart, all I can possibly know of is happiness. And you can ask anyone, who has ever met me: I'm stupid. It's a fact. But forgive me for trying".

Valget stod mellom og blogge om hvor "forferdelig" dagen min har vært, og dette. Og jeg er ganske sikker på at jeg valgte feil.


"Det har noe med lengden på ting å gjøre"

En hel helg uten internett. Og jeg har faktisk ikke savnet det. Helt ærlig. Det eneste er at jeg har laget ganske nøyaktig 16 blogginnlegg oppi det lille blonde kråkereiret mitt. Og glemmt alle sammen.

Alikevel blogger jeg, jeg tror jeg får blogg-abstinenser, når jeg er avkuttet fra darling lunascura. Hva sier ikke det om meg?

Det jeg gjerne ville dele med dere var:
Jeg har blitt flink.
Jeg har nemlig overlevd en hel telefonsamtale med farmor, uten at noen fornærmet noen og takket pent for ulllabbene OG fortalt en fin og høfelig løgn.

I tillegg har jeg overlevd en hel helg hos min mor, uten at det ble overdrevent plagsomt eller bråkete. Vi lo av pervo-ballett sammen. Koselig. Og hun kokte kaffe til meg om morningen og skrudde av radioen. Selvom hun holdt på å drepe meg verbealt når jeg fortalte at: "Du mamma, etter påbyggningsåret skal jeg dra til Latin-Amerika"

Jeg har også ungått og fornærme min bror og hans poltiske standpunkt dødelig, bare fordi jeg strengt talt ikke tåler trynet hans. (Okei, jeg sa at "AP får 50% av stemmen fordi folk liker å få roser og 40 % pga utseendet til jensemannen". Men som den observante leser vill bite seg merke i, gjenstår det 10%, som skyldes AP's poltikk)

Jeg har fått meg en liten frosk, den har allerede rømmt. Jeg og Ylva skal lete etter den vis jeg ikke for sove. Men først skal jeg lese "En gal manns dagbok" igjen. Den var uhyggelig bra, eller, den var uhyggelig på en særdeles bra måte. Den beste novelen jeg noensinne har lest. I morgen skal jeg dra til Tynset og kjøpe meg mer negglelakk, hvis jeg husker det. Også har jeg fått meg sommerjobb 700 meter fra mitt "nye hjem". *happyface once more*

Førarkortet.

Pappas sertfikat har vært borte i ca en ukes tid. Han har lett på alle tenklige og utenklige steder (påstår han). Ringt mange mennsker. Innrømmet ovenfor både mamma og sin mor at, ja, han har mistet det (og, da snakker vi om folk man helst ikke sier slikt til)

Men, akkurat nå høret jeg et krigsrop i det fjerne (og gudene vet at det ikke er ofte pappa hver stemmen, det tar jeg meg av her i huset..) "Førarkortet Stine! Førarkortet!".Funnet med andre ord. Hvor? I jakkelomma. I jakkelomma for svarte faen.Og folk sier at jeg er håpløs?

Det henger en søt panda på lommeboka mi, neglene mine er lilla, jeg vannt i bowling, jeg møte bestevenninna i helga og Ylva har fortalt meg en hemlighet.*Happyface*

"Fragile Things - Short Fictions & wonders"

..og hvorfor jeg kjøpte den.
Når man kjøpe fantasybøker, er det en regel man burde følge. Med mindere man vill gå konkurs. Aldri kjøp en bok som er en del av en serie (triologier går bra, serier er dødsdømt). For har man nummer 1, må man han nummer 2 og det baller fort på seg. (hvem gidder og ha en halv serie stående i bokhylla?).

Derfor kjøpte jeg Fragile Things. Av Neil Gaiman. Som leder meg til grunn nummer to til at jeg valgte akkurat denne boka, i en butikk hvor jeg kunna ha kjøpt pose på pose. Neil Gaiman er flink. Han skriver søtt og egenartet.

De to gjenstående grunnene er veldig overflatiske. 1. den er pen å se på. 2. Teksten bakpå er rett og slett vakker. Dødsvakker. See for yourself:

"Let me tell you a story. No, wait, one's not enough. I'll begin agian..Let me tell you stories of the months of the year, of ghosts and heartbreak, of dread and desire. Of after-hours drinking and unanswerd phones, of good deeds and bad days, of trusting wolves and how to talk to girls.

There are stories within stories, wishpered in the quiet of the night, shouted above the roar of the day, and played out between lovers and enemies, strangers and friends. But all, all, are fragile things made of just 26 letters arranged and rearranged to form tales and imaginings which will dazzle your senses, haunt your imagination and move you to the very depths of your soul
". - Neil Gaiman.

Sånt går man bare ikke forbi. Ikke vis man har et hjerte.

Det eneste problemet er at det er lenge til jeg for lest dette (etter all sansynlighet) kunststykket.
Først må jeg lese:
de 650 sidene som gjenstår av "Mistress of the empire"
Nevskij Prospekt, Nesen og Portrett (3 noveller av Gogol).
His dark materials - Philip Pullman.
og aller helst Anna Karenina - Leo Tolstoy også.

Gods.. det er lenge til. Noen som vill vedde på hvor lenge?
Altfor lenge. Det vedder jeg på.

Og, hva er det med meg og noveler? helt ut av det blå?
Jeg har aldri likt noveller fordi.
"Alle kan skrive en novelle, i himmelens navn, alle elever har skrevet minst 3 dårlig noveller"
"Noveller er for folk som ikke greier og lese en hel roman...!"
"Hvor mye kan skje på 40 sider? Strengt talt, som regel bare wannabe-dyp bullshit av et oppskryt kvinnfolk som fikk fem på en jævla annmeldelse i aftenposten, men som ikke er i stand til å skrive ei sikkelig bok!"

Og nå har jeg snart to novellesamlinger på sammvitgheten. + at jeg med litt bedre planlegging hadde hatt ennå en slags form for novellesamling i bokhylla. Nemlig Edgar Allan Poe's sammlede et-eller-annet. Jeg skulle til å kjøpe den, stod med den i hånda og smilte, men bestemte meg for å "komme tilbake sener idag".Mother of Jesus, vi snakker brainpower delux. Outland stenger faktisk de også.

Der gikk jeg glipp av noen stort, for den mann er høyt opp. For Edgar Allan Poe er stor.Vi snakker klassisk. Til og med klassisk skrekk.


ftecard
*glede seg*



Indianeren

Updateupdate.
Jeg har funnet ut hvem indianeren er.Det var en data-mann.Han bestillte bærbar pc til meg. Rosa. Og pc til pappa (som forøvrig ikke klarer og skifte bakgrunn på datan på egenhånd, derfor har han den gammle 929 vår som bakgrunnsbilde. Den ser ut som et dollarglis).

Indianeren er en morsom flink datamann fra Vingelen.
Han ser ut som en blanding av Arthur Weasley og en høy indianer.


Randomstuff.

  • "Jeg røyker fordi det er sosialt, men for tida røyker jeg mest alene.." - ukas/måndens/whatever logiske brist.
  • "Ikke se ut som deg selv, og for all del IKKE kle deg som du pleier..." - Det sa venninna at jeg måtte for å få jobben.
  • "Jeg gruer meg til den dagen jeg våkner opp og finner ut at jeg er våken" - Stinesitat.
  • Frisøren min har gjort meg bimbo. (OK, jeg har alltid vært bimbo. Men aldri 100%).
  • Bare fordi jeg liker et par tre gråhåra supersexy barskinger betyr det ikke at jeg er en "gris".
  • Bono er 48 år gammel. (vi lurte fælt på det idag. Jeg og indianeren)

En fin dag.

Jeg har hatt en fin dag.

Startet faktisk bra også. Dvs, jeg våkna opp, og kom meg gjennom morgene uten å miste sminken i gulvet eller stikke maskaraen i øyet. Jeg kjeftet heller ikke ute noen. I tillegg fannt jeg både rene sokker, ny truse, BH som passet og skjerfet mitt. Strålende så langt. Jeg rakk bussen akkurat på sekundet såvidt (det er alltid oppløftende).

Når jeg kom på jobb, var vaktrommet åpent og kaffen klar. Så jeg slapp og sitte i gangen og snorke. I tillegg var den første samtalen jeg hadde:
Laila: "Stiiine, ikke sant du vill bli med meg i omsorgsbolligene idag?"
Stine:"Jaaa! Mer en gjerne!!".
Laila:" Bra! er så deilig når du er der!"
Med andre ord, dagen var reddet (i hvert fall fra 08.00 - 15.00).
Omsorgsbolligene er femhunderogåtte ganger bedre enn å kjøre rundt med en teit veileder. + at det er glad i meg der ned. Laila er i allefall det.

I kantina idag ble jeg overfallt, jeg er ennå ikke helt sikker på om det drar opp eller ned på bra-dag-skalaen.
Dama i hvit:"Hvis jeg skaffer deg hybel, så jobber du her i sommer sant?"
Stine:"ehm.."
Dama i hvit:"Bare svar ja du!"
Stine :"Joda, men jeg skal på jobbeintervju i byen i mårra..."
Dama i hvit:"Der kan du si nei... jeg vet om en hybel som passer perfekft! Like bort i gata her...blabla"

OG, jeg møtte en sexy mannlig sykepleier fra Finnland. Slå den. Finsk aksent er defintivt sexy, og ordforådet hans er herlig. Rett og slett. Han er muligens litt gammel for meg, men når Laila kan legge ann på fysio-mannen som er 15 år yngere såe (og, foresten sletts ikke fin. Fløtepus er urk. Mann er nam).
Og jeg fikk komplimenter på mitt nye bimbo hår.

Når jeg kom hjem kjefte jeg ut pappa for å være en "økonomisk inkompetent frosk" og utøvet vold mot en skapdør. Men både pappa og skapdøra tok det med et smil. Så var det god mat. Og jeg tilbrakte en time ved matbordet. Fordypet i samtaler om slaveri, hinduister, ordet "utilgivelig", hvor vidt det er en link mellom sammfunnet i Kelewan og i India, selvmord og kristendomen vs selvmord og østen og sist men ikke minst: Det faktum at det skal komme en indianer på besøk idag.
Pappa:"Stine, du må rydde rommet ditt.. Indianeren kommer på besøk idag."
Stine:"Indianeren...?"
Pappa:"Helt riktig!"
Stine:"Jeg vet sjefen din er en hottentott, men..hvem er indianeren?"

Konklusjonen var at indianeren er enn mann som skal komme hit og ordne noe-ett-eller-annet-med-noe. Og at jeg kom til å bli glad for det. Indianeren er en klok mann.

Så. Jeg får bare stole på pappa.
Jeg ville aldri i livet ha byttet ut familien min.
(Note to self: slutt å si "fammilien min" når jeg bare snakker om pappa).

Btw: Hvis du vill diskutere: slaveri, hinduister, ordet "utilgivelig", hvor vidt det er en link mellom sammfunnet i Kelewan og i India, selvmord og kristendomen vs selvmord og østen. CALL ME!

dscf0130
Og, jeg så svaner idag. (ikke disse savnene ofc.Disse bor på Terneskjær og heter: Savnhild, Kamerat,nr1, nr2 og gråtass)

Ylva og meg, i toppen av et tre.

thepowerofimaginationbytheunorthadox

THEY EXIST.
I KNOW THEY DO.
CAUSE, I BELIEVE THEY DO.
AND WHAT I BELIEVE, I ALSO KNOW.

THE MOON IS ALIVE.
THE SHADOWS ARE BREATHING.

CLOSE YOUR EYES AND SEE.
SPEAK WITHOUT A SOUND.
THERE IS ALWAYS HOPE.

BLOOD IS BEAUTY.
BLOOD IS LIFE.

I KNOW AND I BELIEVE.
MY DREAMS ARE FOREVER.
AND NON CAN MAKE THEM GO AWAY.
FOR BETTER OR FOR WORSE:
I KNOW.


(Noen ganger føler jeg meg som jenta på bildet. Ganske ofte i grunn. Sjølom jeg ikke maler. Jeg bare skriver og leser.)



Hvis jeg ikke skriver noe her dukker datoen opp som overskrift...

Jeg har funnet et kurs til jeg må ta, et kurs i å være søt, med en egen del om bruk av bambiøyne og "se-søtt-på-for-få-vilja-si". "Gjør-som-du-for-beskjed-om-hvis-ikke-blir-jeg-sint" derimot er jeg ganske så god på. Jeg klarer ikke å være søt. Det er bevist og bekreftet. Når jeg vill ha noe, prøver jeg første med sutring og så med makt. Sinte øyne kan jeg, men ikke søte øyne. Jeg kan tenke meg tusen situasjoner hvor det hadde vært en fordel og kunne se søt ut.

Såe, noen som vill lære meg?

to be or not to be

Hva er best: ei snill gammel dame uten kjeks? Eller ei slem gammel dame med kjeks?
Det er et av verdens store og ubesvarte spørsmål.

think about it!

Jeg liker Dolly Parton.

Og det er tydligvis totalt likegyldig hva jeg ellers hører på. For neeeida, Toy-Box er ikke sært. Ikke CSS heller. Flogging Molly hører alle på hver søndag. Gåte og Tarja er en helt vanlig kombinasjon. Balkan-musikk hører da vel alle nordmenn på. Turbofolk også. Bertine Zetlitz og Sonata Arctica passer også godt sammen på en mp3. Men Dolly Parton, det er for særinger.

"hahaha, du hører ikke særiøst på Dolly Parton?"


dollypartonr16biggesthits
The queen  of country


Jeg har foresten begynnt og blogge nesten dagelig.
Skummelt.
Kan noen stoppe meg?


Ylva

Så dere vet det:
Ylva er ikke ei vanlig venninne.
Bare jeg kan høre henne
Bare jeg kan se henne.
Hun er min.
Hun pleide å bo i kjøleskapet mitt.
Hun er bitteliten.
Hun kan fly.
Hun påstår i allefall det.
Hun er min engel.
Min lille venn.
Min beskytter.
Min fantasi.
Min kjærlighet.
<3

Den dagen jeg glemmer Ylva, den dagen jeg slutter å stole på henne. den dagen jeg ikke hører henne lenger: den dagen vill være blandt de tristeste i mitt liv. Det vill komme andre triste dager også, såklart. Jeg vet om dem allerede, "den dagen bestevenninna dør, eller den dagen jeg slutter å være hennes bestevenninne" - "den dagen det går opp for meg at jeg er voksen" - " den dagen jeg finner ut at jeg er gravid" - "den dagen jeg ikke har tid til å lese" Mange triste dager. Flere enn jeg vet om. 

Men nesten øverst på lista: "Den dagen jeg ikke hører Ylva mer" og "Den dagen jeg slutter å tro på Gud". De høres kanskje ikke så triste ut. Men de er det. Tro meg.For, den dagen jeg slutter å høre Ylva, er den dagen fantasien min forsvinner. Den dagen jeg slutter å tro på Gud er den dagen troen min gir opp. Og det er de to tingene som får meg gjennom vansklige dager. Fantasi og tro. Uten dem, vill jeg ikke klare de andre triste dagene. Uten dem er jeg fortapt.

Den dagen jeg ikke hører Ylva mer blir jeg grå.
Den dagen jeg ikke ser Ylva mer blir jeg alene.
Den dagen jeg ikke stoler på Ylva mer mister jeg en del av meg.


KOLS og trenningsbukse.

Lurer du på hvorfor alle overskritene mine er bortkommne og teite? Såklart du lurer på det. Og siden både du og jeg kjeder oss nærmest dønn i hjel kan jeg godt fortelle deg det.

Grunnen til at overskriftene mine er midt uti en grøttalerken uten kart og kompass er alltid et av to: 1. Jeg skal egentlig skrive om det som står i overskrifta. Sånn som "Gulasj-suppa til pappa". Jeg skulle særiøst dedikere et innlegg til pappas gualsj-suppe. (som forøvrig var fantastisk). 2. Jeg glemmer overskrifa totalt. Rabler i vei, og irriterer meg hardt over at datoen kommer opp som overskrift. Derfor skriver jeg ned det første jeg tenker på. Sånn som "Let's Make Love And Listen To Death From Above".  Idag hadde jeg egentlig noe dødsinntresant og fortelle dere om KOLS og trenningsbukser. Men det for vente til en annen gang... jeg husker nemlig ikke hva det var. Men genialt det var det. Jeg lover dere.


Ylva har på seg småblomstrete skjørt i dag, lysegult tørkle i halsen og grønne kulmper i ørene. Og de vanlige kjipkjapene sine. Hun skal fortelle meg en godnatta-historie etterpå. Om en enhjørning og en løve. En virkelig blodig histore. Jeg gleder meg. Det er godt å høre på historier. Så slipper man å høre tankene sine.

Ylva er min reddende engel. <3

Gulasj-suppa til pappa

Jeg skal ta et kurs. Et kurs i blogging. Hvor jeg blandet annet skal lære meg og ha overskrifter som har sammenheng med innholdet. Og aprikos innhold, holde meg til en sak gjennom et helt innlegg. Og muligens skrive om ting som er intresante og holde innleggene på en lengde som gjør at folk orker å lese dem. Og først og fremmst: lære meg og skrive. Noen som vet hvor jeg finner et slikt?Jeg skal ta flere kurs også, et om å gå i høyhæla sko, et Italiensk kurs, et origami kurs, et kurs som trener opp hukomelsen og viljestyrken og et lage-mat-som-går-ann-å-spise-kurs. Men først og fremst et bloggkurs. Med en innlagt del om bloggdesing for nybegynnere med manglende hjerneceller.

Let's Make Love And Listen To Death From Above

 Jeg fant en søt bamsekopp i skapet. En jeg fikk av Ada og Hege til 4års bursdagen min. Helt til nå har jeg trodd at Ada og Hege var tvillinger, men det var vist et års forskjell på dem. Det bare syntes ikke. De lurte meg med andre ord i 3 år til å tro at de var tvillinger.

"Det er en kopp med en bamse som sitter med en kopp i hånda, på koppen er det bildet av en bamse som sitter med en kopp i hånda, på den koppen er det bildet av en bamse som sitter med en kopp med en bamse som sitter med en kopp i hånda, på koppen er det bildet av en bamse som sitter med en kopp med bildet av en bamse som sitter med en kopp med en bamse i hånda på. Bamsene har blåe snekkerbukser  på og det er en mørkegrønn kant rundt toppen."

Jeg syns den var magisk når jeg var mindre. <3
Den var yndlingskoppen min.
Tvang meg selv til å drikke te.
Bare for å få brukt den.
Og helt til nå var den, vel, ikke glemmt. Men, borte fra de øverste lagene av hjernen.
Helt til nå.

Jeg elsker bamsekoppen min<3

Bomba horehus

"I thougt you must be dead..." he said simply.
"So did I for a while," said Ford, "and then I decided I was a lemon for a couple of weeks. I kept myeself amused all that time jumping in and out of a gin and tonic."
Arthur cleard his throat, and then did it again. "Where," he said, "did you...?"
"Find a gin and tonic?" said Ford brightly. "I found a small lake that thougt it was a gin and tonic, and jumped in and out of that. At least, I think it thought it was a gin and tonic. I may", he added with a grin that would have sent sane men scampering into trees, "have been imagining it".
(Douglas Adams)

Jeg har prøvd og  huske akkurat den del av "Life, the Universe and Everything" i en halv evighet nå.

Dette er delevis fordi jeg vill ta ny rekord i antall innlegg på en dag. Delevis fordi jeg vill bevise akkurat hvor lite liv jeg har (patetisk) og delevis fordi jeg er lei av og skrive om Pol Pot o.l. (hvordan i helvete rota jeg Pol Pot inn i bloggen min..?Han har da ingenting her og gjøre)

Og, tilbake til overskrifta. Bloggen min ser ut som et bomba horehus. Jeg suger på design. forjævlig. Stygge rævkjørte blogg design faenskapen. *sukke*

Help me?

Pol Pot... (igjen)

Som Rebecca påpekte, jeg skrev vel egentlig ikke om Pol Pot.

So. Here it comes.

Pol Pot (født 19. mai 1925 død 15. april 1998)
Lederen av Røde Khmer (dvs den kambodsjanske kommunistbevegelsen).
Han var Statminister i da tidens Kampuchea (dvs Kambodsja..)
Satte i gang et folkemord som sørget for at, vel, ca 2 millioner av den totale befolkingen på 8 millioner døde.


FORDI
: De f.eks brukte briller, var fra Kina, var munker, var handikapet eller hadde noen salgs form for link med utlandet eller høyere utdanelse. Ned med de intellektuelle opp med folket kind of. Mange ble tvangsflyttet til landet for å "bli bønder". Og alt ble kollektivisert. Han var bortimot personlig ansvarlig for alt jeg har nevnt over.


Han døde av naturlig årsaker.

sånn Rebecca, nå vet du nesten hvem Pol Pot var. Koselig ikke sant?


polpot
Pol Pot himself.

Final Destination

Jeg går med et sølvkors jeg fikk fra farmor en gang i urtida idag.
Det har jeg nok ikke hatt på meg siden... aldri.
Jeg har aldri i hele mitt liv brukt det smykket før. Det er faktisk ganske fint.
Selvom jeg egentlig fikk mer enn nok kors i går.
Lurer på hvorfor jeg aldri har gått med det Oo

Anyways. Det var ikke det jeg skulle si.

Saken var at jeg har sagt at jeg skal skrive et innlegg om Pol Pot. Så Pol Pot it is.

"To av tre norske ungdommer mellom 15 og 20 år har ikke hørt om Pol Pot eller GULag, viser en ny undersøkelse..". Okei. Undersøkelsen er ikke ny nå lenger, og jeg stoler som regel ikke på undersøkelser. Men jeg husker når jeg leste saken i Aftenposten. Og jeg kan vedde en halv million på at vis jeg hadde nevnt navnet Pol Pot i klasserommet en tilfeldig onsdag ville alle ha trodde det var et eller anna som hadde med hasj å gjøre. Eller at jeg endelig hadde blitt helt koko (tror de går og venter på det...)

Uansett. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har fulgt spessielt godt med i noen historietime. Og, jeg kan med sikkerthet si at jeg vet langt under gjennomsnittet om WW2.

Men jeg har i det minste hørt om Pol Pot. Og jeg vet veldig godt hva GULag er (selvom det ikke har noe med saken og gjøre nå...). Men jeg er ikke kvalifisert til å skrive om han. Og jeg tror  jeg vill heller. Men, jeg kan jo skrive et par linjer om Kambodsja back then.

Tuol Sleng.Tar for meg den jeg. "Sikkerhetsfengsel 21" i Phnom Penh. Jeg vet ikke hvor mange som gikk inn der, men det var ca 12 stykker som ikke havnet i massegravene. Hvorfor? Vel, "før-revolusjonære livsstil og forbrytelser", som kan inkludere det meste. All slags form for kontakt med utelandet, handelsvirksomhet, høy utdannelse t.o.m hørt om folk som ble drept fordi de brukte briller. Fordi: briller = intellektuell.

(Jada, Sikkerhetsfengsel er det Røde Khmer kallte det. Du ville vel kalt det konsentrasjonsleir)

Jeg kan ikke å skrive om alvorlige ting.


Latin-Amerika

068


*peke på bildet*
Hun er den eneste som vill til Latin-Amerika samtidig som meg.
Såe, jeg trenger travel-buddies.. anyone?

(jeg bare måtte poste dette... se http://rebecca28.blogg.no/ )

Pol pot

Når det er vinter har man en stygg tendens til å glemme uværsdager, hvor vanskelige det er å få sove når skuldrene er solbrent, hvor fort gjort det er å ripe opp leggene når man faller i en tornebusk, hvor sykt skummelt det er med vepsebol på utdassen, hvor vondt i hodet man får av tordenvær og hvor plagsomt det er når sminken forsvinner etter 15 min i sola.

#Jeg prøver å ikke glede meg til sommeren#

(og, ja, overskrifta er som vanlig helt lost. Nei, mer lost enn vanlig. Og, nei, jeg prøver meg ikke på noen slags form for dårlig spøk om Pol Pot. Hm.. kanskje jeg skal skrive et innlegg om Pol Pot og Røde Khmer en dag. Minn meg på det)


Døde Sjeler - Gogol

Fordi jeg har et overskriftskompleks, har jeg igjen valgt en overskrift som har minimalt med innholdet og gjøre.

Men, for syns skyld. Døde Sjeler av Gogol er virkelig en bok som er verdt og lese. Fryktelig morsom også gir den en følelse av at man kan mer om Russland enn før man startet på den. Synd mannen bare har skrevet ferdig en roman, må vel lese noveller da. I hvert fall en. Som handler om en mann som våkner opp og oppdager at nesa hans er borte. Vistnok genial.


Foresten. Viste dere at jeg har en liten venn?
En liten venn som er bare min venn.
En liten venn som passer på meg.
Som jeg alltid kan snakke med.
Som alltid tror på meg.
Som alltid vet hvilken løgner jeg burde fortelle.
Som kjenner meg.
Alle burde ha en sånn venn.
Men bare jeg har henne.
Ylva. <3


Hm. Det ble nesten mest om Gogol i allefall.

If you resolve to give up smoking, drinking and loving, you don't actually live longer: it just seems longer.


78



George Clooney
Sean Connery
Antonios Nikopolidis

<3

sean04


*sikkle*

(Kjede seg? Meg? Nei)

Delen mellom våren og høsten...

Jeg gleder meg til sommeren.
Veldig. Utrolig. Ekstra-mye-idag og jævlig-mye-hele-tida. Or something.

Iallefall. Jeg gleder meg til sommeren.

Gleder meg til å stå opp tidlig bare fordi jeg vill.
Ikke fordi jeg må.

Jeg gleder meg til å kunne gå rett ut uten å ha på et gram mere enn badeshortsen og tegneserietoppen min. Jeg gleder meg til å sitte på timesvis i parken og gjøre narr av alle som kjører forbi, mens jeg spiser dreamis rett fra boksen og klager over hvor varmt det er. (jeg lover hver vinter at: " I sommer skal jeg aldri klage over varmen.." Kanskje jeg klarer det i år?)

Jeg gleder meg til å vinne over gutta i volleyball, klatre på ballbingen, ha vannkrig med sølevann og 10litersbøtter, samle tomflasker og klatre opp på taket på dølmotunet. Til å bade, både med og uten klær. Til å være ute til 4, drikke øl på skoleplassen, lekeslåss, spille fotball i miniskjørt og rulle rundt på gresset.

Til og sitte en hel dag og bli mobba av bestevenninna : Fordi solskinn + Stine = hummer. Og solskinn + Melisa = sexy brun hud. Jeg gleder meg til å se på skyene i 3 timer, helt til regnet kommer og alle klærene blir gjennomsiktig. Ikke at det spiller noen rolle, alle som er der ute sammen med meg er vennene mine. 

Jeg gleder meg til sommeren. Slik som den alltid har vært.

Bare att.. slik sommer blir det ikke. Ikke i år og aldri igjen. Ingen Tolga-sommer på meg.
og, det ironiske er at altid har villet komme meg bort herfra. Men, bort fra sommeren? =(


Jeg fant nettopp ut at jeg virklig ikke har noen bilder av meg sjøl i den shortsen som jeg har på meg på 75% av godværsdagene. Rart



Togtabellting

Meg i et nøtteskall : "Jeg liker å tro at jeg er smart sjølom jeg ikke er det".

Og, jeg liker å tro at jeg kan skrive, selvom jeg ikke kan det. Ikke skriveskrive. Ikke skrive bra. Jeg kan foresten virkelig ikke huske hvor jeg hadde tenkt meg med dette. Muligens for trøtt til å skrive noe som er så mye som en brøkdel fornuftig, underholdende, interessant eller sammenhengende.

men, let's give it a shot.
 

  1. Update on my life? Njet. Defintivt ikke fornuftig, underholdende eller interesant
  2. Mer random stuff om meg? No. Ikke en gang sammenhengnde.
  3. Kjære dagbok"? Don't think so. Er ikke så mye og si om denne dagen.
  4. Kjærlighetsærkleringer" til bestevenninna og div andre fiktive og virklige personer? Não! vill ikke senere bli kvalm av noe jeg sjøl har skrevet.
  5. Generel syting? Muligens.. Sjølom det er allment kjent at syting utelukkende er tilfredsstillende for den som skriver/snakker ikke for den stakkars leser/lyteren. (jada, vet at bloggen min er 83 % syting og at jeg forsåvidt består av 67% menningsløs syting)
  6. Mine fine syn på verden? Nein. Stakkars dere.


Såe. Jeg gir opp.

Men, vis jeg skulle ha valgt et av forslagene. Hvilket?^^


serious business

Fantasy is my love.
Tolkien is my king.
Narnia is my dream.
And Sam is my friend.
The moon is alive.
Dragons are forever.
Blood is beauty
And books are my life.


"Every fucking word is true you know, cause I don't care to lie, not at moment. Not about books anyway. Books are serious business you know. They save lifes."


David Almond. Isabell Allende. C.S Lewis. Cecelia Ahern. G. R. R Martin. J. R. R Tolkien. Raymond E Feist. Douglas Adams. Charles Dickens. Margaret Mitchell. Lian Heran. Jung Chang. Marina Lewycka.
Jack London. Robert Jordan. J.K Rowling. Jean M Aule. R. A. Salvatore. Elizabeth Moon. Maria Gripe. Annie M. G Schmidt ++++



"meg lzm"

U2 er den enste gruppa jeg har klart å like i en lenger tidsperiode enn 9-12 månder.

Jeg spiser papir, ikke tyger på, spiser. Det er nam.

Jeg er faktisk en god løgner (Alle tror jeg er for dum til å ljuge, en enorm fordel her i livet)

Uti fra rommet mitt ser det ut som jeg heter Linda, er 14 år, liker hester og er sikkelig nerd.

Jeg tror det finnes drager. Enhjørninger. Magi. Forskjellige verdner. Havfolk. Kjempe edderkopper. Monster. Onde ånder. En sann Gud og Varulver. Blandt anna, jeg vill ha sittet her i to dager og ennå bare vært halveis vis jeg virkelig skulle ha skrevet ned alt det jeg tror på.

Jeg kan ennå huske den dagen jeg fant ut at jeg ikke var flink til noenverdensting.

Jeg pugger aldri til prøver, men sier altid at jeg skal gjøre det.

Jeg liker å tro at jeg er smart, sjølom jeg ikke er det.


img2753




Spørr to forskjellige personer hvem jeg er. Og du for to vidt forskjellige svar.
Jeg eier ikke personlighet^^

"Du virker ikke som du er redd for ting og du kan takle det meste. Og du virker inteligent, søt og mild på samme tid. Det er en blanding jeg liker godt :)"

vs

"Litt sånn "jeg gir faen" og litt "hevnetype" tar igjen med samme mynt. Også spessiel. Og wannabe badgirl, ikke sånn typisk wannabe. Men litt sånn "I'm baaad" vis du skjønner?^^"

Begge er på villspor ofc.
Og, jeg er "kjent for" å være stille? Og for å snakke for mye?

mennesker er intresante dyr ^^

kjedeseginnlegg

Så, hva gjør man når man sitter på skola klokka 09.06 uten lesestoff og venner? Fordi resten av klassa er så jævlig treige, altså, særiøst, det burde ikke være fysisk mulig å bruke mer enn 20 min på den prøva.
Jeg brukte 15, og var første mann ut. Nå har det gått en time og jeg har ennå bare sett en annen person.

Typisk at den eneste som pleier og bruke like lang tid som meg på prøver skulker idag...

Og megatypisk at jeg akkurat idag ikke la ned i boka i veska før jeg dro hjemmenfra. Slik at jeg ikke har noen verdens ting og lese. Vel, jeg sitter på et biblotek og har ingenting og lese? Snakk om sær boksmak. Dessuten liker jeg ikke å lese to bøker på en gang.

såe.. jeg lager teite kjedeseginnlegg... yey :D 
Mens jeg prøver å finne ut når neste time starter... 


jeg savner David Almond og Eva 

Jeg elsker å være lat

Ja..
Jeg elsker å være lat :D
Nå har jeg samfunsfag, derfor er det kjempelogisk at jeg sitter å skriver på engelskporsjektet som er forsinktet... isteden for å pugge til prøva i kap 3 (eller 4?).
Eller, derfor er det kjempelogisk at jeg blogger, hører på teit musikk og snart skal møte ei venninne ^^

Og, det er like logisk at jeg skal prestere og få 2 på en prøve jeg faktisk føler jeg kan alt stoffet til. Jeg følte jeg kunne stoffet før vi starta på kapitelet, og psykisk helsevern skole være tungt stoff? Den dagen. Ikke på dette barnehagenivået. Men, uansett, jeg blir og få en toer, for jeg har alldri følt at jeg har kunnet stoffet før. Det være et dårlig tegn... :D

"Dom e jo psykisk syke alle sammen der ned i terrorlandan..."

*Kjærlighet på pinne til alle som leser* (for fy faen, det ble alt for langt. Jeg bare var så... oppgitt)

Klassa  mi (og sikkkert store deler av resten av skola også) har blitt hjernevaska av å se Drageløperen på kino. Jeg vet ikke hvordan det er med boka, men den filmen hjernevaska klassa mi. Dvs, det var jo en del som ikke lot seg hjernevaske også, som heller tok det som en dårlig komedie og lo av f.eks steininga og pedofilien.

Jeg vet nesten ikke hva som er verst. Ok, jeg vet hva som er verst, for så dårlig humor burde være forbudt. Den morsome delen med en seks-åring som blir holdt ned av to ungdomer mens han blir tatt i ræva av en tredje er...?

Uansett. Det var ikke det jeg skulle sutre over, ikke i dag. Jeg skulle sutre over hjernevasking. Resten av klassa mi (minus 2) er nå hellig overbevist om at Islam støter pedofili.

Vi har om psykiske lidelser på skolen, og grunnet tankene som filmen satte i gang spurte ei i klassa mi "Er muslimer psykisk syke..?". I fullt alvor. Hun lurte rett og slett på om Islam er en psykisk sykdom... Og, hun er vel blandt de smartere i klassa. Siden hun viste at det het muslimer.

Resten kaller dem "gubbelurer", så fra nå av er stakkars Mohamed i klassa dømmt som en ihuga taliban tilhenger som trofast følger sharia lovene og en dag skal steine dattra si fordi hun ikke vill tvangsgiftes når den tid kommer (og, la oss ikke glemme at han så klart misbruker henne seksuelt..."sånn som i filmen"). De sa det ikke face2face til ham, men de sa det sekundet før han kom inn i klasserommet. Og, de spurte han faktisk om han var en "slik gubelur" og hvordan i alle verden han kunne ha en slik overtro og om steining var vanlig der han kom fra, ja og om han hadde vært med på det? Eller om han hadde lyst? Så, joda. Ikke fikk han lov til å forklare heller. 

JEG GIR OPP. Ingen vill høre på at kanskje muligens tenker ikke alle muslimer slik?  At det er forskjell på taliban styret og en gjennomsnittlig muslim? At det ikke står i koranen at pedofil er lovelig for menn?  At muslimer ikke er psykisk syke? At alle som kommer fra "terrorlandene" ikke tror at og drepe er rett, så lenge man dreper rett person? At ikke alle muslimer er hjernevaska og/eller onde?

Og, nei, jeg tror vel egentlig ikke at det er filmen som har hjernevaska dem. De har vel tenkte de søte små tankene i utgangspunktet også. Det er ikke filmens feil, nei, den var fin den. Men jeg hater ikke muslimer pga den...? Taliban? ja. Pedofili? ja. Sharialover? ja. Muslimer? nei.

sånnt skriver Stine i skoletida, når hun har gitt opp krangle med de uvitende rasistene hun går i klasse med.

btw, læreren min, hun var enig i at alle muslimer er hjernevaska hun... så det så.

take a step back..

..and realize who you are.

Jeg gjør det til stadighet, oftere og oftere. Og det suger. Jeg liker ikke det jeg ser, jeg vill ikke se meg selv. Jeg vill pakkes inn i lysrosa bomull og ha tåkesyn.

Jeg vill ikke se meg selv.

Jeg vill heller ha dårlig selvbilde å være klar over det, bedre å se et monster og vite at jeg bare ser monsteret fordi jeg ser på meg selv. Vite dypt inne at andre ikke ser det samme monsteret. Vite at speilet lujger.

Men, den gang ei, jeg har realitsik selvbilde. Jeg ser ting akkurat sånn som de er.
og jeg liker ikke det jeg ser.
Jeg er egoistisk.
Jeg spiser for mye.
Jeg ser ikke ut.
Jeg sitter altfor mye her.
Jeg er ensom.
Jeg tenker for mye.
Jeg er patetisk.
Jeg er kravstor.
skal jeg slutte å rammse opp?
Det ender egentlig opp i en setning i allefall : jeg er for svak.


You´ve got to get yourself together
You´ve got stuck in a moment
And now you can´t get out of it

U2.





teit frykt

Tydligvis er jeg bare redd for teite ting. Teite og ulogiske ting faktisk. Så just for fun skal jeg nå rammse opp alt jeg er redd for (som jeg kommer på i farta)

dvs, alt untatt det "opplagte", som famillie og venner som dør, krig og pest.

  • Jack Nicholson. Den nest skumleste mannen noensinne. Komedier med den mannen blir skrekkfilmer for meg. (Jeg så Ondskapens hotell/The Shining i ALT for ung alder og det er en grunn til at det er 18 års grense på den >_<)
  • Uriah Heep. "Oh, I'm just a umble servant, master Copperfield! A very very umble person. *Hides under bed* Den mest forderrva menneksligen sjelen i Engelsk literatur noensinn (ja, jeg kan si det uten å ha lest så mye som en brøkdel av all engelsk literatur noensinne).Dickens hadde talent som klarte å lage en så gjennomført ekkel og ondskapsfull karakter.
  • Å ringe folk.
  • Katter. "Ti kniver i hjerte og mor og far i døden", jeg vill heller svømme med haier enn å bo med ei katte. Katter er skummle. De skummleste dyrene jeg har møtt. Og det vet det når jeg er redd, og utnytter det.
  • Vampyrer. Tilbringe evigheten med å drikke mennskeblod? Neitakk.
  • Varulver. Eneste nedturen med fullmåne.
  • Morder-katter. Et eget kapitell og ikke det samme som det vanlige katte-skrekken min.
  • Måker som angriper. Har dere noen anelse om hvor farlig de fuglene kan være?
  • Forstørra insekter! Dvs, bilder av insekter, insekter i mirkrosop og f.eks edderkopper av den Shelob og Aragog (you know, STORE edderkoppmonstre) Og, bare så det er sagt, jeg er ikke redd for insekter i normal størelse.
  • "Skrue mindere og mindere". En Donald historie som nok er min første store skrekk. Jeg gråt og fikk marertitt av det bladet. Og jeg antar at vis jeg prøvde nå vill jeg gråte for første gang på måndesvis. Men jeg tør ikke å prøve.
  • Kappekledde "mennsker" av typen Nazgûl o.l. Skummelt! (Kanskje jeg ikke skal bli med pappa på klosterbesøk allikevel?)
  • Å bli gravid. Tanken på å noensinne bli gravid er ekkel. Ekkel og skummel.
  • Å gråte så andre ser det. Hvem liker vel det?
  • "Snakke om følelser/ snakke ut". Nyteløst og skummelt. Å snakke om ting forandrer dem ikke.
  • Stearinlys. Eller ild generelt sett. Men å sitte i et rom med masse stearinlys som er tennt er stressende. Da må jeg sitte å "passe" på lysan og helst få noen til å slukke alle sammen.


Kommer ikke på mer nå. Men lista var lang nok den..?
So, judge me, er alt jeg frykter teit?


Mordere og terrorister er ikke skummle. Dør man så dør man.

De virkelig gode historiene...

...er de man vet slutten på, men som alikevel er spennede.

Altså, det er ingen sak å skrive en spennede krimbok. Krimbøker leser man for å komme til slutten, for å finne ut hvem morderen er :slakteren? nevøen til slakteren? eller den homofille elskeren til presten? Og, ikke minst, hvem er neste mann til å ende opp halvnaken med en kniv i hjerte? (igjen: slakteren? nevøen til slakteren? eller den homofille elskeren til presten?)

Man leser ikke krim for historiens del, men for sluttens del. Så man kan tenke "aha.. så det var HAN som var morderen!" Krim er bare spennede fordi man ikke vet. Krim er som tipping, det er alltid morsomt og finne ut om man har rett.

De virkelig gode historiene derimot, med dem er den en helt anna sak. De er ikke spennende fordi man ikke vet eller fordi man vill sjekke om man har rett. De virklig gode historiene er spennende i seg selv. Selv om man vet at de gode vill vinne, selv om man vet at ondskapen må gi tapt, selv om man vet at helten overlever, ja selv om man vet hele slutten, så er boka fremdeles spennende. Fordi boka i seg selv er spennede, fordi språket og handligen gjør boka verdt å lese. Fordi ordene har makt. Ikke fordi man er spent på slutten.

De virkelige gode historiene leser man for historiens del, ikke for sluttens del.


"10 små negerbarn" er den eneste bra krimboka. Noensinne.

Humans

Jeg er av den oppfattning at mennesker er dummeJævlig dumme. Faktisk så dumme at vi ikke engang forstår at vi sletts ikke er den eneste intelligente formen for liv på jorda. Faktisk er vi ikke intelligente i det hele tatt, vi er bare for dumme til å skjønne det. Jeg mener, vis en mann går rundt opp roper ut at  "jeg har høyest iq i verden... jeg er den smartest  personen ever" :D  Så er det et av 3

1) Han er den smarteste i verden.
2) Han ljuger.
3) Han er stein stokk dum som tror han er smartest i verden.

Så, hva tror dere stemmer?
(Ok, dette var satt på spissen, men,you see?)

Emil Hegle Svendsen...

..er bare ekkel. Face it folkens.
Det finnes absolutt ingenting tiltrekkende med en "mann" i kondomdress.
Idretsutøvere gennerelt sett er ikke særlig nice, og i hvert fall ikke den typen som bruker kondomdress OG sikler OG gråter.

Hvor er faen er det søte ved det? urk.

Men, han har tattis. Det trekker opp, selvom den ikke var av Bjørndalen i undertøy. Og, mitt inntrykk av han kommer jo såklart ann på svaret på det vakkre spørsmålet kjær Solfrid sendte ham:

"Har prata med ei venninne, ho tror me kjem til å bli kjæraster når du fårr bli med på jentedoen! Det er opplagt... så lurte ho på penis-str?"


But, he's not in love with you Gomle! Not yet.. ^^

positive Stine

Ha. Nå skal jeg gjør et håpløst og dødsdømmt  forsøk på å være positiv.

Såe

Jeg er den lykkelig eier av:
  • Ny mobil
  • Fin utgave av LOTR
  • Søt kukopp
  • Globus
  • To ekstremt kule afrikanske masker som jeg har arva
  • Hjerne som nesten funker
  • Megasøt frosk (ikke levende)
  • Bok om drager
  • Styggt bilde av meg og bestevenninna<3
  • Egen øy i mefjorden. (Ok, jeg eier den ikke.. men jeg har full tilgang:D)

En ting jeg i hvert fall ikke har er god humkommelse. Så jeg kommer ikke på en noe mer. Noen som vill minne meg på ting? >_<

always look at the bright side of life..


14feb

Herrejesus. Valentines Dag går meg på nervene. Greit nok at folk liker romantikk på bestelling, så lenge jeg slipper å være med. Men, poenget er at jeg ikke slipper å være med. Det er tvang.

Logger meg på nettby -> 2 nye brev -> "Happy valentines day ...;)<3". Mobilen lager meldingslyd -> "Husk Valentines Day! Vi har søte fargehilsner du kan sende til en spessiel...".Mobilen lager meldingslyd igjen -> "Happy vanlentinsday..<3".


Og jeg venta faktisk på melding. Så, jeg ble gladglad når jeg hørte mobillyden og skuffa når det bare var bullshit. Nesten det samme med nettby, bare at jeg ikke venta på "post".

OG, vi bor faen meg ikke i statene. Vi kan da i det minste si Valentines dag?




picturesofhearts

HAPPY VALENTINES DAY



du vet du bryr deg om en person..

...når du bruker et kvarter ekstra på hår og sminke før du skal møte vedkommende for første gang på lenge. Men, det finnes vel ikke logisk at jeg sminker meg ekstra mye før jeg møter deg, når jeg vet du synes jeg bruker for mye sminke? når jeg vet du mener jeg skal slutte med øyenskygge og droppe "hore-looken"?
 
Det er heller ikke logisk at jeg tar på meg det jeg synes er fine klær, når jeg vet du kommer til å kommentere at beltet ikke passer sammen med toppen og at jeg ikke kan ha sånne sko til den jakka (som forvørig for meg til å se tjukkere ut enn jeg er..)

Alikevel pynter jeg meg. Ikke mye, men akkurat passe. Det er jo så lenge siden siste jeg så deg.

Hvorfor? Hvorfor pynte seg for en person som altid vill se feilene? uansett? Kanskje akkurat derfor, fordi du ser feilene. Kanskje er det derfor jeg trenger deg. Jeg trenger deg som bekreftelse. Du ser feilene, du påpeker dem, du hjelper meg å beholde mitt realistiske selvbilde.

Du er ærlig. Du forteller meg at jeg bruker for mye sminke, at etterveksten defintivit har blitt for lang, at klærene ikke matcher, at flettene er skeive, at jeg har fått flere kviser, at jeg har gått opp i vekt, at utrigningen er for dyp og toppen for gjenomsiktig. Du for meg til å prøve, prøve å bli bedere, selvom det tydligvis ikke funker.  

Uten deg.. vill jeg har vært innbilsk. For resten av vennene mine gjør det venner vistnok skal, enten så gir de faen eller så ljuger de.

Så, takk, takk for at du er ærlig. Og takk for komplimente :"wow, du så ikkje ut som de sjøl idag"

 
tokyobylostinwonderland


(nei, bildet har ingenverdensting med "saken" å gjøre)


faen

Jeg liker ikke rødt. Rødt er en av de få fargene jeg er helt sikker på at jeg ikke liker. Og hele dette "stedet" stinker rødt. Og det er selvvalgt. Og det gikk først opp for meg nå. At hele faens bloggen er RØD! 

er det virkelig mulig?



Blogging

Okei. Jeg kan virklig ikke dette.
Blogging er ikke min ting.
Skriving er ikke min ting.
Men jeg kan prøve.
Lesing er min ting.
Og når har jeg gått tom for lesestoff. Igjen.
Så jeg tok en bok på random fra pappas bokhylle.
Og på allerede på første side møter jeg utrykket:
"som en martret homoseksuell"
Såe.

OG.
Jeg har et sår på arma og jeg jobber på et sjukehjem. I forrigårs var det en hjelpepleier som så såret (glemmte plaster). "Hva har du gjort deg? Kom her så skal du få plaster!!" 

Greit nok, plaster på åpne sår er et must på sjukehjem. Men Gud som hun blåste opp saken. Smørte på med betenelsedempende salve og klistra på et stort mepore plaster. Og for å toppe det hele sendte hun med meg en bunke med plaster hjem pluss beskjed om hvordan jeg skulle rense såret.  Oo

seriously.    

Og, ja, jeg sitter her på lørdagskvelden og wannbe-blogger. Garantert ikke mer en et par libbemenesker som kommer til å se det lell. Og det vet at jeg ikke har et liv ^^


Det er moro og gjøre ting man ikke kan og så klage over at man ikke kan dem.




Overskrift

Dagens store happeninger:

*Stått opp 06:15.
*Brennt meg på kokkvarm kaffe. Fordi jeg var smart nok til å helle på meg sjøl.
* Sittet i halvannentime på stasjonen og lest i "the Return of the King"
*Flørta med en 90-åring.
*Spist ost med makaroni.
*Vært ute i 27 spek.
*Spist hermetiske pærer med krem. Urk.
*Spist kremkake med masse krem.
*Droppa røykepause, pga de faens 27 minusgradene.
*Revet i stykker en bleie.
*Fått høre at jeg "ser snill ut" og er "go' å ha".
*Blogga

såe, kjøp meg et liv takk?

(og, ja, jeg vet at jeg spiser mye >_<)


"Come to the dark side... we have cookies"

Den funker på meg. Jeg er i stand til å "joine the dark side" for "cookies". Eller, jeg er i stand til å gjøre onde ting så lenge jeg tjener på det. Jeg kan ljuge, fordreie sanheten, baksnakke, utnytte, forhåndsdømme, benytte, jukse, bedra og stjele. På en betingelse, at jeg tjener på det. Så, tilbyr du meg cookies : I'm yours.

Jeg er ond. Og muligens litt stolt av det, eller, nei, ikke stolt. Men fornøyd. Ond og fornøyd. De fleste er på "the dark side" de fleste har tatt i mot bestikkelsene, men fåtallet innrømmer det og flertallet pakker det inn i lyserosa silkepapir og myk bomull : "Jeg baksnakker aldri altså.. også liker jeg virklig ikke folk som dømmer etter utseende!"

Det finnes få, svært få, mennsker som fullt og helt tilhører "sunshine side". Svært få som ikke er villig til å joine the dark side for cookies. For, hva er det mennsket ikke gjør for seg selv? Selv når jeg er snill, så er jeg snill for  min egen del. Når jeg gleder andre så er det fordi det å glede andre gir meg glede. Ikke fordi det gir dem glede.

Kyniske? ond? følelsesløs? yeah. Men ikke innbil deg at du er så veldig mye bedere enn meg. Jeg innrømmer det i det minste.

Want a cookie?

cookiebydcoolit



De finnes de stunder.... (2004)

Det finnes de stunder hvor man ikke orker mer. De stunder hvor livet bare er så altfor tungt.Når døden virker som den siste og eneste utvei.  Det finnes alltid grunner til å gi opp, alltid grunner til å fortsette. Det gjelder bare å se dem? Når livet går vår vei ser vi fordelene, fokuser på det gode.  


Vennene dine er der for deg, bryr seg om deg, er glad i deg, folk smiler til deg, ler med deg, alle gode bøker i verden er skrevet for at du skal få gleden av og lese dem, alle er glade i deg, Gud er god, gresset er grønt, sola skinner.. alt dette ser du. Du ser en fin verden, en du ser evig sommer og solskinn. Du ser.


 Men det finnes alltid grunner til å gi opp. Venner som forsvinner, drømmer som knuses, dårlige bøker, meldinger som aldri kommer, folk som aldri svarer, en gravsten, et hjerte som ikke er der, venner som ikke bryr seg, verden er urettferdig, det blir aldri fred.. Alt dette ser du.  Verden er ikke god, Gud er død, mennesket regjere nå, og mennesket det er ondt. Og du, du er et menneske.  

Det er kanskje sant at det alltid finnes håp, at man aldri skal bukke under, at del alltid kommer en dag i morgen med ?Blanke ark og fargestifter til?.  Men hvem har sakt at i morgen er bedre enn i dag? At fargestiftene kommer til å tegne en vakker vårdag? Og ikke et blodbad?  

 Det finnes alltid håp. Men den dagen du takker ja til å håpe, til å tro, den dagen gjør du en feil. For kun vis du håper, kun vis du tror kan du bli skuffet.

Det finnes de stunder hvor man ikke orker mer. De stunder hvor livet ikke er verdt det. De stunder hvor kniven frister. De stunder man bare vil gi opp. Stunder hvor man står ovenfor et valg: Himmelen eller helvete? Livet eller døden?  

Samma hvor ille livet er, samme hvor tungt det er, samma hvilket helvete det er, så finnes det et argument som overstråler alle andre: "Livet er kort  - døden er lang". 


Dette skrev jeg i 2004 (ellns). Jeg håper virkelig det var en skoleoppgave, men jeg tviler. Jeg må ha vært en depprimert liten drittunge. Sånnca.


Whatever it takes to get through the day.

Månen.

Månen er viktigere enn sola.
Why? Fordi månen lyser om natta når det er mørkt. Sola lyser bare om dagen når det er lyst fra før av.

Logikk

kirsebærblomster



I'm fine.
It's allright.
My life's as perfect as my ass.
You love my ass. I know you do.

Don't look. Don't think.
Don't read between the lines.
Everything's fine.
I'm a happy Barbie doll.
And my world's made out of glass.

Don't you wish you were me?
I know you do.
I wish it too.
Wish i was me
The one i used to be.



(yeah, jeg vet at overskriften så definitvit ikke har noe med diktet mitt å gjøre. Men kirsebærblomster er pene. Fiore della ciliegia.)


Velkommen.

Til min ytterst uinteressant, gjenomsnittlige og underærnærte blogg.

Soon-to-be dead.

btw, vis "du" synes jeg har en rar adresse, så er det fordi det stemmer. Men det betyr mørk måne på italiensk, språket over alle språk.

Rindal

Rindal 20, Trondheim

Jeg er mer ærlig enn høflig. Mer slem enn snill. Mer sær en kjedelig. Mer realist enn pessimist. Men mer pessimist enn optimist. Og mer meg enn deg. ^^




design av tinekatrine
headerbilde av Villi.Ingi


hits